Grønbergkara fra Lørenskog

Jeg har tidligere skrevet et par blogginnlegg om lokalhistorie fra Lørenskog; ett om serien med fortellingshefter fra historielaget og ett om to store «kaffebordbøker».

De to første historielagsheftene er fortellinger fra gamle folk med tilknytning til Losby og Østmarka. Her ser vi nærmere på det tredje heftet; «Livet nord i Østmarka – en samling historier om brødrene Grønberg og deres familie». Helen Østbye har skrevet heftet og samlet historiene om familien.

LørenskogGrøn1

Heftet

Vi møter familien i tre generasjoner, fra Gunelius Olsen, født 1867 «og død sent i 1940-åerne», og Anna Fredrikke Fredriksen (1872 – 1914), disses foreldre, samt deres 10 – sier og skriver ti – barn.

LørenskogGrøn4

Gunelius som soldat

LørnskogGrøn3

Her er tegning av Grønbergkara

Historiene som gjengis er først og fremst om «barna», og særlig om gutta, «Grønbergkara». Seks av de sju guttene valgte å bosette seg i Østmarka, og ernære seg ved tømmerhogst. Det er om disse kara som bodde hele sitt liv i skogen, historiene går. Som tømmerhoggere hadde de rykte som grepa karer, både til å hogge og ikke minst og rydde opp etter seg på hogstfeltene.
Vi får også høre om bostedene i marka, Kommunehytta og Jongsetra.

LørenskogGrøn2LørenskogGrøn5

Detaljer fra kommunehytta – og selve hytta

LørenskogGrøn6

Jongsetra

Konsulterer vi Lørenskogleksikonet, finner vi følgende om Jongsetra og Jongseteråsen: «333 moh, ligger i skogen til Stensrud og sør for Østbyputtenn, nær grensa til Rælingen». Det opplyses videre at den nåværende hytta ble bygd av Erling Wethal, hvis familie fortsatt eier hytta. Navnet antas å komme fra familien Young i Christiania, samme som har gitt navn til Youngstorget.

Historier om Grønbergkara fra hele 28 personer er gjengitt i heftet.

Mer om militærmoer på Romerike

Etter blogginnlegget om militærmoer på Romerike, er jeg blitt gjort oppmerksom på et par andre bøker om temaet, «Gardermoen før hovedflyplassen» av Gunnar Horverak, og «Intendanturavdelinger på Jessheimleiren og på Gardermoen Flystasjon», gitt ut av militæravdelingene ved de to stasjonene.

MerMilitær1MerMilitær2

De to bøkene

Gardermoen før hovedflyplassen

Boka har undertittelen «Slik Gardermofolk forteller». Her er det mye lokalhistorie. Forfatteren tar sikte på «å fremstille visse utviklingstrekk ved Gardermosamfunnet, fortrinnsvis fra 1860-årene, og fram til vedtaket om utbygging av hovedflyplassen i 1992» som det sies i forordet. Boka forteller om området, om da folkene kom til distriktet, og om gårder på Gardermosletta. Mange boksider er viet hvordan ungene lekte på 1950-tallet. Her vil alle som har opplevd det ti-året kjenne seg igjen i mange aktiviteter. Også skolehus og skoleminner får stor plass. Miljøet i fortellingene er ekte – det er navngitt «gardermofolk» sjøl som forteller.

Mer om m 3Mer om militærmoer 2

Mange fortellinger fra ungenes leik i området

Og militærvirksomheten i gardermoleiren får sin selvsagte plass, fra den første start på 1860-tallet. Forholdet under krigen behandles spesielt.

Mer om militærmoer på Romerike

Før og etter utbyggingen av hovedflyplassen

Intendanturavdelinger på Jessheimleiren og Gardermoen 1953 – 1994

«Intendantur» er navnet på militære avdelinger som ordner med forpleining, bekledning og utrustning. Bok er laget i forbindelse med at disse avdelingene, som først holdt til på Jessheimleiren, og så fra 1967 flyttet til Gardermoen, opphørte da Gardermoen ble hovedflyplass.

MerMilitær3

Bilder fra Jessheimleiren

Tillat meg å nevne en av aktivitetene spesielt, nemlig utdanning av overkokker til de forskjellige militæravdelingene (ettersom jeg gjennomgikk et slikt kurs i 1963-64, for å fungere som overkokk på Haslemoen). Kurset varte i tre måneder, så fagkokker ble vi ikke. Men vi lærte om hygiene, sammensetning av middager i forhold til ernæring, litt om kostnader og budsjett, og selvsagt kokte vi lapskaus og lagde de vanligste rettene. Vi lærte også å bruke feltkjøkken og lage varmmat i felten.

MerMilitær4

Kursdeltakere på feltøvelse

Bøkene kan skaffes på biblioteket. Den sistnevnte kan du også lese på bokhylla, nasjonalbiblioteket,

 

 

Bli kjent med Oslos lokalhistorie

De fleste romerikinger har et forhold til Oslo.  Boka «40 trivelige turer i Oslo» har kommet i ny utgave. Forfatter er Oslo-kjenneren Frithjov Funder, og egner seg godt som utgangspunkt for å gjøre deg bedre kjent med byen. «Oslo er unik», sier forfatteren i et intervju i Dagsavisen, «det er trivelig å være her. Kulturliv, marka og fjorden». Han forteller at i den nye utgaven (den fjerde) er det tatt med flere bynære turer; på Akershus Festning, Gamlebyen og Sørenga. Også turer langs byens elver er med, som Alnaelva, Ljanselva, Akerselva og Lysakerelva.

frthjof3

Fra Akerselva

Slik jeg kjenner min tidligere forlagskollega og venn, vet jeg at beskrivelsen av disse turene vil gi mye lokalkunnskap, blant annet om byens industrihistorie.

Boka – og forfatteren

Fritjov bok-1    Fritjov2

Melketransport før og nå

Det ble pressediskusjon om meierisentralisering da Per Olaf Lundteigen, politiker og mjølkeprodusent, oppdaget at mjølka ble transportert fra setra hans i Veggeli i Numedal den lange veien til et meieri i Rogaland.
La det være utgangspunkt for å se litt på lokalhistorien når det gjelder mjølketransport på Romerike.
Jeg starter med et annet presseinnlegg fra forrige ukje (i Klassekampen) under tittelen «Sol og melk». Ronald Grini er oppvokst i Rælingen, og har sine første opplevelser fra fjøset der mora serverte fersk mjølk rett fra kua, servert i sølvkruset han fikk som dåpsgave.

Mjølketransport

Illustrasjonsfoto

Sommeren 1947 var varm og tørr. Da var Grini med sin far og kjørte mjølk fra Strømmen meieri til kjøpmenn på Lørenskog og Fjellhammer: «Vi startet klokka fem om morgenen med å fylle opp lasteplanet med melkekasser. Hver kasse rommet elleve literflasker som ble ordnet slik at de sto stødig uten æ skrangle for mye under transporten. Så kjørte vi ut til kjøpmennene sto klare og ventet på melka». Melk var mer vanlig som tørstedrikk enn brus og mineralvann den dagen. «Trolig spilte det også inn at vi i ganske nær fortid hadde gjennomlevd fem år med rasjonering og melkemangel. Det var opplest og vedtatt at melk var sundt og bra for helsa».

Melketransport
Melkeflaskene Grini kjørte til kjøpmennene i 1947 var klare – brune melkeflasker kom først i 1962

Strømmen meieri brukte som de fleste meierier lokale kjøpmenn til salg til forbrukeren. Enkelte meierier opprettet egne meieriutsalg i byen. I «Historiske glimt fra Ullensaker» (Nr 1 2014), skriver Einar Stokstad: «På slutten av !890-årene ble avsetningen i Kristiania vanskelig. Meieriet besluttet derfor å starte sitt eget utsalg i byen. Dette viste seg å være en klok beslutning og utsalget ble drevet til i 1918».

Melkekjøring1

Algarheim meieris mjøleutsalg i Ebelsgate i kristiania

Men mjølk ble også solgt til forbruker før meieriene tok seg av omsetningen. De første meieriene på Romerike kom siste halvdel av 1800-tallet).

Melketransport2

Ign nr 4 1999
I Ign nr. 4 1999 forteller Jens Jensen om «Melkesalg før meierienes tid». Surmjølk ble kjørt til byen og solgt bl.a. på torvene. Det var først etter at vi begynte å bruke is til avkjøling det ble mulig å selge «fersk» mjølk til andre enn folk i nærmeste nabolag. «Etter at man hadde  begynt å legge inn is, ble all melk og fløde solgt hver for seg. Dertil ble det anskaffet firkantede 60 liters fragtspand. I dem var det et høyt smalt spand inni som rummet 7 – 8 liter fløde. Etter at jernbanen i 1854 gik forbi Lillestrøm ble melken sendt med dampbåt til Lillestrøm og videre med toget til Kristiania. Der var det mange små melkebutikker, de kjøpte melk fra en eller noen få melkeleverandører».
Transport med båt og jernbane forutsatte at mjølkeprodusenten holdt til i rimelig avstand fra båttransport eller jernbane. Resten måtte kjøre mjølka med hest til byen.
(Les resten digitalt på www.enebakkhistorielag.no).

På Nedre Romerike var det 13 meierier: 3 i Skedsmo, 2 i Fet, 3 i Sørum, 1 i Aurskog, 2 i Høland og 2 i Enebakk.
På Øvre Romerike var det hele 39 meierier: 6 i Nes, 7 i Eidsvoll, 1 i Hurdal, 1 i Feiring, hele 9 i Nannestad, 10 i Ullensaker, og 5 i Gjerdrum.

Tema «vann til nytte» – på postkort og i bøker

Nyeste nummer av bladet Postkortet (post@postkortklubben.no)har flere artikler som presenterer postkort innenfor bestemte temaer, som «Reklamekort», bl.a. for hvetemel (Gold Metal), fiske, både sportsfiske og profesjonelt fiskeri, polkort, og altså vann, eller mer presist «Vann til nytte».

Vann1
Forsidekortet er en variant av dette; det viser nemlig en manuell utgave av vaskestampen. Også andre kort viser vann i forbindelse med vasking og rengjøring:

Vann2

Vask av forsamlingslokale

 Vann3

Storvask – her et kort fra Nevlunghavn

Vann4 

Postkort fra Frankrike

Vann5

Bønder med dyr som trenger store mengder vann, har en spesiell utfordring, dersom vannledningene var frosset. Her kjøres vann i en stor stamp, sikkert fra en innsjø eller ei elv.

Vann5

Is-skjæring

Til slutt tar vi med et bilde fra en forgangen tid. Her skjæres og tas opp is til kjøling av melk og andre matvarer. Is representerte en stor næring på hele 1800-tallet og fram på begynnelsen av 1900-tallet.
Isen bla oppbevart i sagflis i store isbinger til den ble brukt.

To bøker om «vann til nytte»

Temaet vann gir meg anledning til også å omtale to bøker om vann som drivkraft for sagbruk, møller og kraftproduksjon. Bøkene er fra Enebakk (gitt ut av Enebakk Historielag), men de fleste bygder hadde sine elver brukt på samme måte.

Vann7

«Igna» – av Ulf Oppegaard

Ign er elva som renner fra Børtervann i Østamarka og ut i Øyeren. Her får vi historien først om vanndrevne sager og møller, og så industrien som kom på 1800-tallet: Cellulosefabrikk, produksjon av lysolje, og fyrstikkfabrikk. Alt initiert av Holm Jølsen på storgården Ekeberg, og folket på Børter.
For å trekke linjen tilbake til forsidebildet på Postkortet nr. 2 1017: Øverst i elva var det også vanndrevne «vadmelstamper», «siste leddet i prosessen emd å lage avdmelsklær – gode arbeidsklær for bønder og andre arbeidsfolk», for å sitere Postkortet.

Vann8

En av Ulf Oppegaards skisser

«Fra vann og foss til lys og kraft»

Vann9
Omslaget viser Ulf og Mogens Oppegaard

Denne er også skrevet av Ulf Oppegaard, Den forteller den meget interessante historien om Børter kraftverk, bygget i 1914 nederst i Ign. Boka er rikt illustrert med bilder fra arbeidet med bygging og montering, og generatorer og annet utstyr.
Kraftverket er fortsatt i drift, og leverer strøm på samkjøringsnettet.

Vann10Vann11

Slik ligger kraftstasjonen der Ign renner ut i Øyeren

Vann12

Kontakt Enebakk Historielag; www.enebakkhistorielag.no

Vi nevner også boka «Nok vann til byen. Vannforbruket i Oslo 1886 – 2015». Tidligere omtalt på denne loggen: https://flisbyenbokblogg.wordpress.com/2017/03/29/ostkant-gutten-fra-sjokolade-fabrikken-og-nok-vann-til-byen

 

 

Kaffebord-bøker om Lørenskog

Mange oppdager at de får «mer bolig for pengene» på Romerike enn i Oslo, og flytter til en romerikskommune. Mange av dem havner i Lørenskog. Vil du vite mer om kommunen, gir disse to storformat-bøkene kunnskap på en grei måte: Lørenskog leksikon av Kristian Hunskar og Ola Alsvik, og Lørenskog klipp.

LørenskogLeksikonBok LørenskogKlippbo

Den første sier noe om innholdet gjennom undertittelen «En reise gjennom Lørenskogs fortid og nåtid. Den er ordnet som et leksikon med oppslagsord alfabetisk ordnet – over 258 sider.
Den andre er 100 sider faksimilegjengivelser av klipp fra Lørenskog Vels avis, kronologisk ordnet og fra årene 1936 – 1942.

Rasta
Her kommer et par tilfeldig valgte eksempler på hvordan de to bøkene gir masse opplysninger på en enkel måte, om et av Lørenskog populære bo-områder. «Lørenskog klipp» først: Et klipp fra desember 1940 forteller at «Rastadgrendens Vel er 15 år». Velforeningen på Rasta er altså stiftet i 1925, og vi får en grundig gjennomgang av feiringen, med taler og servering og «for første gang ble det foretatt en ordenutdeling av Den gyldne flis til fem fortjente medlemmer.

Lørenskog1RastaVel

Med dette som utgangspunkt slår vi opp på «Rasta» i Lørenskog leksikon. Her får vi opplysninger om gårdsnummer og bruksnummer, får vite at Rasta opprinnelig var en husmannsplass, men senere ble selvstendig bruk under matrikkelgardene Vallerud og Løken (som nå er stedsnavn på to andre populære områder i kommunene. Vi får også vite at navnet ikke har vutgangspunkt i »rast» i betydningen hvile, men fra uttrykkene «Heimrast» og «utrast», som forteller noe om jordenes plassering i forhold til gardshusene.
Vi får også høre at i 1921 ble ca. 40 mål solgt som hustomter. Går vi tilbake til klipp-boka, ser vi altså at fire år seinere ble det startet vel-forening i området, og at 12 personer som hadde benyttet noen av de 40 målene til å bygge hus, møtte på stiftelsesmøtet.
Størsteparten av utbyggingen skjedde på 1980-tallet, i følge leksikonet. Her nevnes også at gruppa «Bjelleklang» med visa «Neger på Rasta» har gjort stedsnavnet kjentLokalene

Excelsior Limfabrikk/Norsk Benindustri AS

Allerede i første nummer av «Lørenskog Vels Avis» i desember 1936, behandler formannen forskjellige sider ved Lørenskog i en lederartikkel. Om næringslivet i kommunen skriver O. Werner «De mange sagbruk som en gang i tiden gav Lørenskogsbeboere arbeids til livets opphold, er det dessverre gått ut med. Men vi har enda sagbruket ved Losby og litt igjen av Fjeldsrud. Av andre bedrifter som sysselsetter noen få mann har vi Excelsior Limfabrikk ved Lørenskog fabrikk.

LørenskoigBenindustri

Dermed var det naturlig å slå opp på «Excelsior Limfabrikk» i leksikonet:
Der leser vi at fabrikken ble kalt «Limen» på folkemunne, og at det var den største industriarbeidsplassen omkring århundreskiftet. (I Det Norske Næringsliv. Akershus Fylkesregion» utgitt i 1952, leser vi at bedriften ble opprettet i 1883).
Bedriften brukte dyrebein og kadavre i sin produksjon, og det kunne nok hende det luktet vondt rundt i området. Åtseldyr ble også et problem, og det fortelles at formannen på fabrikken, Oscar Henie, skjøt mer enn 300 rotter på en og samme dag.
Lokalene brant i 1930. I 1933 skiftet fabrikken navn til Norsk benindustri AS i forbindelse med et eierskifte. I 1975 var fabrikken nedslitt, og eierne bestemte seg for å legge den ned. De ansatte tok over eirskapet, og navnet ble endret til Lørenskog Benindustri. I 1982 ble lokalene herjet av brann på nytt, og i 1985 ble det kroken på døra for godt.

Lørenskog. Møllehjlet

Møllehjulet er Lørenskogs kommunevåpen. Dette restaurerte møllehjulet står ved Losby

Bøker (lånes på nærmeste bibliotek)
Lørenskog leksikon. En reise gjennom Lørenskogs fortid og nåtid. Utgitt 2008, av Lørenskog kommune.
Lørenskog klipp. Fra Lørenskog Vel avis 1936 – 1942. Juni Forlag 199.
Det Norske Næringsliv. Akershus Fylkesleksikon. 1952.

Vannveier på Romerike – og virksomheten på sundstedene

På 1700 – 1800 tallet var veiene dårlige. Det var ofte lettere å bruke vannveiene for å komme dit en skulle. Og på Romerike er det mange vann og elver.

Sjøer og elver

I nord ligger Mjøsa. Mjøsa var viktig i transporten nordover. Varer til og fra hovedstaden ble tatt over land fram til Mjøsa, der tok båttrafikken over. Også Øyeren var viktig i transportsammenheng. En rekke kommuner ligger langs Øyeren; Skedsmo, Rælingen, Fet, Enebakk, Trøgstad og Spydeberg. Fra 1850- tallet til ut på 1920-tallet transporterte dampskipet Strømmen passasjerer og gods fra nord til sør, med brygger i alle bygdene langs innsjøen.

Vannveier4

Fergeforbindelse over Glomma, i nærheten av Sørumsand

Glomma og Vorma er de dominerende elvene på Romerike. Vi har også Nitelva som renner gjennom Nittedal på sin vei til Øyeren. Leira – Leirelva (grå av leire og jord) kommer fra Hadeland og flyter gjennom Nannestad, langs grensa mellom Gjerdrum og Ullensaker, og videre gjennom Sørum og Skedsmo, den også mot Øyeren. Rauma har utspring i Eidsvoll og renner gjennom Ullensaker og Sørum og ut i Glomma. Gjermåa renner gjennom Gjerdrum og ut i leira, Andelva renner østover fra Hurdalsjøen og ut i Vorma. Flere elver renner ut i Hurdalsjøen, Hurdalselva, Skandøla, Gjødingselva og Store Heggenelv. Hølandselva renner gjennom Høland og Setskog og ut i Haldensvassdraget.

Vannveier2

Sundet ved Eidsvoll, maleri av Frisch

Sundstedene

Noen steder skaper vannveiene naturlig nok også problemer for transporten. Der veier gjennom landskapet må over en elv, må det bygges bru eller det må være et sundsted der båter tar reisende og gods fra den ene bredden til den andre.

Vannveier3

Glomma, Haga sund i Nes

På Romerike har vi en rekke sundsteder. Ofte går det fram av navnet, også i dag, at her har det historisk vært et sted der folk kunne bli transportert over elva eller vannet. Vi nevner: I nord har vi Minnesund, vi har Eidsvoldsund og Vormsund ved Vorma, Nitsund ved Nitelva, Leirsund ved Leira, Østersund/Fetsund ved Glomma, Vestersund ved Nitelva i Rælingen. I tillegg har vi Blakersund ved Glomma.

Vannveier1

Nitelvas utløp i Øyeren

Virksomheten på sundstedene

Å eie et sundsted ga inntektsmuligheter, men også plikter til å holde utstyr og mannskap til å betjene sundstedet. Eieren ble pålagt å sørge for at reisende kom seg over elva. For eksempel fortelles det at sundmannen på Vestersund i Rælingen måtte holde to gode ferger så store at de kunne ta 12 – 16 hester hver. I tillegg måtte han ha to landflåter av grovt tømmer, flere båter og minst tre mann til å sørge for overfarten.  Til gjengjeld ble folk rundt sundstedene pålagt en sundtoll, pluss at det måtte betales for overfart. For eksempel var prisen midt på 1700-tallet 8 skilling for et vognlass og 4 skilling for en person med hest, og 2 skilling for en gående.

Båtene

De første farkostene var antakeligvis flåter. På slutten av 1500-tallet kom de første større båtene – de såkalte føringsbåtene. De kunne være på 50 fot, og kunne at en last på kanskje opp mot 10 tonn, for eksempel 15 hester. Båtene hadde både årer og seil. Ga ikke været mulighet for å bruke seilet, måtte mannskapet ta årene fat                        VannveierMensVannveierDampskipetStrømmen

Mer om bruken av vannveiene kan du lese f.eks. i «Romerike mens nasjonen våkner» utgitt av Romerike historielag i 2009, og «Dampskipet Strømmen og livet på Øyeren», utgitt i 2006.