Skedsmo, Sørum og Fet = Lille Strøm

Skedsmo, Sørum og Fet diskuterte å slå seg sammen uten å bli enige. Nå har Regjeringen bestemt at de tre kommunene skal sammenslås «med tvang».
Navnediskusjonen er viktig for mange. Her ser det ut til ganske raskt å bli enighet om at navnet på den sammenslåtte kommunen skal være et gardsnavn fra Rælingen; Lille Strøm.

Bygdehistorie for Rælingen

Gården Lillestrøm kan vi lese om f.eks. i Bygdehistorie for Rælingen av Lene Skovholt, eller i Årbok for Romerike Historielag nr. IX fra 1975 (de gamle årbøkene, propp fulle av lokalhistorie fra Romerike, kan kjøpes for et par tiere på Historielagets Hus ved Skedsmo kirke – åpent hver torsdag).

Tunet på Lillestrøm gard, ca. 1920

I gammel tid var det to Strøm garder i Rælingen, Østre og Vestre. Lillestrøm gård var Strøm Østre. Etter Svartedauden ble graden lagt øde, og garden ble tilvokst med skog og tilvarende mindre jord. Derfor ble den kalt Lille Strøm, og har siden beholdt navnet.
Fra slutten av 1600-tallet kjenner vi eierne av garden: Claus Pedersen kjøpet garden i 1695, sønnen Peder Clausen tok over etter han. Så ble den solgt ut av familien til Ole Gundersen, som solgte til sønnen Christian Olsen. Neste eier, Peder Christiansen hadde gården i en tid med store endringer. I 1854 ble jernbanen mellom Christiania og (etter hvert) Eidsvoll anlagt. En stasjon ble lagt på Rælingssida, før jernbanen krysset Nitelva. Den ble lagt på Lilles Strøms eiendom, og fikk navn etter det. Her var det lien plass til utvidelse, etter som det ble behov for større område. Stasjonen ble flyttet over elva (til Skedsmosida). Men beholdt altså navnet Lillestrøm. Så ble Lillestrøm by, og nå altså (kanskje) navnet på den nye storkommune.

Andre kjente navn på Rælingssida ved Strøm-garden, er Petrinehøi, der den nye Øvre Rælingen kirke, ble bygget, og Dammensvika ved nedre Rælingsvei.

 

Den gamle jernbanestasjonen før 1879

Oslotrikken som postkort – og Ekebergbanen 100 år

Det var stas på 1950-tallet når en under et bybesøk fikk en tur med trikken. Personlig var jeg så «heldig» at jeg måtte ha tannregulering. Reguleringstannlegen hadde kontor i Kirkeveien. Det betydde en trikkereise fra sentrum og til Majorstua. Majorstua var et knutepunkt. Her kunne man ta Holmenkollbanen videre, og her snudde trikken.

Oslotrikken på Stortorvet

«Postkortet» (tidsskrift for Norske Postkortsamlere) nr. 3 for 2017 viser en rekke postkort der motivet er Oslotrikken. Hele 25 postkort med trikken i Oslos gater er presentert. De fleste postkortene baserte seg på fotografier. En del var tegnet, her gjengir vi trikkefoto fra Stortorvet, samt fire tegnede kort.

Trikkefører                                                                 «Gå innerst i vognen»

 

Tegnet for Oslo Sporveier av Knut Midthun

I følge bladet ble verdens først sporvei opprettet i USA i 1850. I Norge begynte det hele i 1875. Da ble Kristiania Sporveis Selskap (KSS) stiftet med noen få linjer, beregnet på hestesporvogn. Selskapet startet med 7.5 km enkeltspor, trafikkert med 25 vogner, 85 hester og 43 ansatte. De første sporene hadde linjer fra Stortorvet til Homansbyen, Vestbanen og Gamlebyen.

Tening av Jar-trikken laget av en tysk soldat under krigen

 I 1894 ble det elektrisk drift på sporveien – dermed ble «trikken» et begrep, altså en forkortelse av ordet elektrikken.
Så kom linjene i tur og orden; Grûnerløkk-linjen ble  forlenget over Sandaker til Grefsen, trikkelinjen over Frogner Plass til Majorstua ble åpnet i 1914 i forbindelse med Verdensutstillingen på Frogner, trikkelinje over Ekeberg  (kom i 1917 – og er altså 100 år i år), for å nevne noen.

Ekebergbanen er 100 år. På denne faksimilen fra Aftenposten ser vi både den elektriske trikken, hesteskyss og automobiler. «Sjømannsskolen» i bakgrunnen.

Fullstendig historisk oversikt over utviklingen fra starten i 1875 og fram til i dag ligger på

https://ruter.no/om-ruter/kultur-og-historie/sporveishistorie/

«Marka»

«Marka» er et velkjent begrep på Romerike. Østmarka er sentral for mange, mens for eksempel Nittedal og Hakadal ligger nær deler av Nordmarka. Romeriksåsene ligger midt i distriktet.
I dag betyr marka fritid, turer og frisk luft for mange mennesker – sommer som vinter. I tidligere tider betydde marka matauk for mange ved jakt og fiske, det var seterdrift og beitemark for husdyr, og selvsagt skogsdrift – tømmer og ved. Skogsdrift er det fortsatt. Jakt også, men kanskje mer som fritidssyssel enn nødvendig matauk. Noe virksomhet med beiting finnes spredt i marka.
Vi ser på noen bøker og andre kilder om Marka, med vekt på historien.

  

Hyllest til Østmarka                                                Vandring i Østmarka   

Østmarka
Dette er skogsområdene øst for Oslo. På Romerike inkluderer Østmarka områder i Lørenskog, Rælingen, Enebakk og Ski, i alt ca. 256 km2. Vi kan si at Østmarka avgrenses av riksvei 120 og riksvei 155, og ellers av bebyggelse og landbruksområder. I sør går Østmarka over i Sørmarka bl.a. med innsjøen Langen i Ski.
Historisk fortelles at en lærer ved Vålerenga skole, Johs. Skau, var den første som benyttet betegnelsen Østmarka, det var i 1914. Da var Nordmarka allerede et kjent begrep.
I næringsøyemed var dette historisk et viktig område for uttak av tømmer. Videre var det torvproduksjon, f.eks. i Lørenskog. Torv ble brukt til brensel og strø. Videre ble det skjært is flere steder. Is var viktig til avkjøling av melk og andre matvarer før elektrisitet ble brukt til å senke lufttemperaturen.
Når vi ser på historien nevner vi at det var stor brann i Østmarka i 1889. Vi nevner også plankeveien fra Enebakk til Kristiania, der det i perioder på 1800-tallet var 2000 kjørere med 4 – 5000 hester i arbeid med å frakte planker fra de mange vannsagene og fram til utskipingshavna i Bjørvika i Kristiania.
La oss også ta med siste krig, da marka var viktig område for Milorg; til flyslipp, som treningsområde (bl.a. for torpedoer) og skjulested for dem som trengte å holde seg skjult for okkupasjonsmakten.

Noen viktige og kjente steder i Østmarka, mange med serveringssteder:
Skullerudstua i Oslo, Vangen i Enebakk, Losby i Lørenskog, Larsbråten i Enebakk, og Sandbakken i Oslo (nær grensen til Ski).
Noen høye topper i Østmarka: Bjønnåsen i Rælingen 396 meter, Vardåsen i Enebakk 374 meter, og Svartåsen i Lørenskog 361 meter.

 

Nordmarka                                                    Originalene på Sagtomta

Nordmarka
Nittedal ligger mot Nordmarka. Vi nevner steder som Lillomarka, med serveringsstedet Lilloseter. Historisk var Lillomarka kjent for gruvedrift, bl. a. kobbergruver. Dette var på 1700-tallet. Videre Sørskogen, der det er serveringsstue. Opprinnelig var Sørskogen en finneplass, ryddet på 1600-tallet. Den het da Skøyenskauen, som senere ble til Søskauen. I 1882 kjøpte familien Sørskogen plassen.
Vi nevner også Sinober Sportsstue, som er en turisthytte nord i Lillomarka.
Hakadals Verk er også godt kjent. Dette området blir fint presentert i boka «Nordmarka. Eventyr og Eldorado».

Romeriksåsene med allmenninger
Dette er skogsområder i kommunen Skedsmo, Nannestad, Gjerdrum og Nittedal. Område er ca. 300 km2. I dag har området stor betydning for befolkningen i forhold til friluftsliv, f.eks. med et stort skiløypenett. Det er verdt å nevne statsallmenningene, altså offentlig eide områder på Romerike.
Almenning kommer fra gammelnorsk; av almennr, som betyr «alle menn» eller «hele befolkningen», altså et område der alle har en form for bruksrett. Det kan også være bestemte grupper som har bruksrett, som f.eks. beiterett for husdyr eller rett til å ta ut tømmer eller ved. Allmenninger på Romerike: I Gjerdrum i søndre del av Romeriksåsen, Bjerke som sprer seg utover Romeriksåsen og Nordåsen i Nannestad. Nannestad har også en annen stor bygdeallmenning innen kommunen, samt Holter allmenning, og Ullensaker har en stor – noe oppdelt – allmenning innen sine grenser. Allmenningene er godt tilrettelagt for friluftsliv, med løyper og serveringssteder.

Lenker til bøkene:

Nordmarka. Eventyr og eldorado: http://www.nb.no/nbsok/nb/1e34922401f9f6c31fa747b41a1988b1?index=1#0

Vandring i Østmarka naturreservat, Trond Burud

http://www.nb.no/nbsok/nb/71f67b47f53591bce1988aa052a1c0ab?index=1#0

Sverre M. Fjeldstad: Østmarka. Dette er en klassiker:

http://www.nb.no/nbsok/nb/29293f85fee33842438ac83f788fe79d?index=2#0

«Østkant», «Gutten fra sjokolade-fabrikken» og «Nok vann til byen»

Lokalhistorie stopper ikke ved kommunegrenser eller fylkesgrenser. Ofte er det mer meningsfylt å følge vassdrag – vassdragene skaper felles historie. Bokprosjekter jeg har jobbet med; «Dampskipet Strømmen og livet på Øyeren» og «Engebret Soot. Grasmo kanalanlegg – Sootkanalen» er eksempler.

I blogginnlegg, om plankekjøring og bondehandel til Kristiania, beveger jeg meg over bygrensa. Romerike er hovedstadnært, og lokalhistorie fra vårt distrikt og fra Oslo er to sider av samme sak. Arbeidsmarkedet har lenge vært ett. Noen tusen mennesker pendler i dag over bygrensa – den ene eller andre veien. Historisk, med dårlige kommunikasjonsmidler, måtte folk flytte dit arbeidsplassene var.
En måtte finne bosted i den store byen. Det føltes litt tryggere hvis gamle kjente fra bygda bodde i nærheten. Det er f.eks. sagt at folk fra Rælingen ofte slo seg ned på Vålerenga eller Kampen.

Lang innledningen for å omtale to lokalhistoriske bøker fra Oslos østre bydeler, pluss en fagbok om vannforsyningen til hovedstaden: Gunnar Hernes «Østkan», Alf Folmer «Gutten fra Sjokoladefabrikken», og Tallak Moland «Nok vann til byen. Vannforbruket i Oslo 1886 – 2015».

Bøkene

Østkant
Forfatteren streifer rundt på Oslo Østkant; Grûnerløkka, Rodeløkka, Vålerenga, kampen, Sagene. Han opplever igjen gater, leiegårder og skoler, slik han så dem for et halvt århundre siden. Han er opptatt av at det er folk fra bygdene som har befolket byen: «Gatenavnene i denne bydelen er et kapittel for seg. Vi vandrer in Urskoggata, Nittedalsgata, Skedsmogata, Nannestadgata og Elverumgata – for å nevne noen. Det minner om de første innflytternes hjemsteder, om Østlandets jord og skog» skriver forfatteren.

Avisgutter

Gutten fra sjokoladefabrikken
Boka kom ut forlaget «spredet» før jul i 2016. Forfatteren, Alf Folmer, er født i 1921, mens hovedstaden fortsatt het Kristiania. Han vokste opp i gården til Bergene sjokoladefabrikk på Rodeløkka. Nær ved lå Freia sjokoladefabrikk. Boka forteller «sanselig og usminket» i følge baksideteksten,  om et Oslo som i dag er borte, om arbeiderhistorie, familiehistorie og trangboddhet
– og lukter, ikke bare fra sjokoladeproduksjonen….. .

Nok vann til byen. Vannforbruket i Oslo 1886 – 2015
Dette er ei fagbok, utgitt Vann- og avløpsetaten i Oslo Kommune. Den forteller om vannforbruket, helt fra 1886, første gang in historien vannforbruket i Kristiania ble målt. Faglig har det vist seg at vannforbruket i byen har fordoblet seg hvert 20. år. Og boka inneholder svært mye interessant lokalhistorie, om vannpostene i bakgårdene, og om kvinnene som vasket klær i bakgården. Denne oppstillingen om vannforbrukskateorier forteller mye historie:
1: Almindelig Huusbrug, indbefattende Drikke, Vasking af Personer, Klæder, Husgeraad, Gaardspladse og Vanding af Haver o.s.v.
2: Fabrikker
3: Forsyning af offentlige Bygninger, Badde, Vaskehuse, o.s.v.
4: Slukning i Ildebrandstilfælde.

Vannforbruk

Koner ved Vannpost på Hammersborg

Boka Østkant kan du lese på «Nasjonalbibliotekets Bokhylle», lenken nedenfor.

http://www.nb.no/nbsok/nb/48b7d7d13bfa879c635b4cdaf4fd2899?index=1#0   

Samferdsel i nord og sør på Romerike – «Historien om Buss-Olsen og Rubis» på Eidsvoll, og litt om bussvirksomheten i Enebakk

Oppgavene samferdsel og transport på Romerike skal løse er like mangfoldige som distriktet sjøl. Den første jernbanen mellom Kristiania og  Eidsvoll ble viktig for alle kommune på Romerike som fikk stoppested, fra Lørenskog og Skedsmo, tvers igjennom Romerike og fram til Eidsvoll. De søndre kommunene, Rælingen og Enebakk fikk ikke jernbane. Rælingen ligger nær Lillestrøm, men Enebakk hadde flere forsøk på industrialisering som strandet da skinnen ikke fant veien gjennom bygda: Først Holm Jølsens industrisatsing i Ekebergdalen, med fyrstikkfabrikk, lysolje-,  og cellulosefabrikk sist på 1800-tallet. Deretter Bache-Wig brødrenes forsøk med Flateby Cellulosefabrikk fra år 1900 til den måtte legge ned driften i 1930. Begge grûnderne satset på jernbanen – som altså ikke kom.

Storformat-boka. Kan bestilles fra forfatteren Hans Fredrik Hansen på Råholt.

Det skal vi komme tilbake til. Her skal det handle om busstransport. En ny bok; «Historien om Buss-Olsen og Rubis – og familielivet på Berglund» – en storformat «kaffebord-bok» (30 x 30 cm) på mer enn 150 sider med tekst og mange bilder. Den forteller om Ingeborg og Arthur Olsen, familie deres, og først og fremst bussvirksomheten de startet og drev på Sundet fra 1929 til 1954.

Arthur Olsens Buick 1928.modell

Familien kom fra enkle kår, som mange andre tidlig på 1900-tallet. Arthur startet med kioskdrift i et portrom i Waalergården på Sundet i Eidsvoll i 1926. I 1927 – 28 kjøpte han en 26-modell Chevrolet. Han hadde fått en avtale om å kjøre selgerne hos firmaet Thiis & Co rundt i distriktet, Det var ikke så mye å tjene på denne kjøringa, men i 1929 kjøpte han en 7-seters Buick (åpen med kalesje) og startet rutevirksomhet. Han så muligheten i biler og transport, først og fremt personbefordringen. Mange mente det var galskap å tro at noen ville betale for transport i de dårlige tidene på 30-tallet. Men Arthur fortsatte, og trafikken økte. Ruten var først fra Gullverket til Eidsvoll stasjon. Det vi kanskje i dag ville kalle en skyttel-rute til toget. Senere ble det andre ruter, fram til midt på 1950-tallet.

Buss-transport i Enebakk

Guttorm Torgersen på Ankertorget

Så går vi fra nord til sør på Romerike. I Enebakk var det ingen jernbanestasjon passasjerene lett kunne transporteres til. Her gikk transporten direkte til Ankertorget i Oslo.
Omtrent samtidig med at Olsen startet virksomheten i Eidsvoll startet ikke mindre enn fire buss-selskaper sin virksomhet.:
– Karsten Karlsen kjørte fra Flateby via Lillestrøm til Oslo.
– Ivar Randem kjørte også fra Flateby gjennom Enebakk til Oslo.
– Martin Løken kjørte fra Kirkebygda via Ytre Enebakk til Oslo.
– Guttorm Torgersen kjørte fra Dalefjerdingen og Hammeren via Ytre til Oslo.
Alle selskapene startet i tidsrommet mellom 1923 og 1929. Til sammen hadde selskapene (ca. 1950) 25 busser og fraktet godt over en halv million reisende årlig. Til sammen gikk disse bussene 750.000 km.
Fra 1968 startet Løken, Torgersen og Randem A/S Enebakkrutene som et samarbeidsselskap. Dette ble solgt til Oslo og Follo Busstrafikk tidlig på 1970-tallet.
Nå trafikkerer Ruter området.

«Arbeidsplassene som forsvant» omtaler buss-selskapene i Enebakk

En liten «busskuriositet» på Romerike: En av de blå omnibussers første busser mellom Lillestrøm og Oslo (Fra Aslaug og Kristian Liungs fotosamling – omslag på Skytilen nr. 2 2013).

 

Ny bok fra 86-åring – bestill den her!

Knut Røsjø fra Hakadal er en sprek 86-åring. Han har tidligere utgitt flere lokalhistoriske bøker fra sitt liv.

Knut Røsjø
Nå er «På sjø – skog og land etter krigen» i bokhandelen (på Mosenteret i Nittedal)
Dette er forfatterens fortelling om sitt liv etter krigens slutt i 1945 og fram til 1960. Han forteller om sin første tur til sjøs, som førstereisgutt med Christian Radich.
Som sønn av en skogsbestyrer, sto arbeid i skogen hans hjerte nær. Men etter perioder i skogen, tok eventyrlysten overhånd, og det ble nye turer med båter i utenriksfart.
Han hadde sans for maskiner og motorkjøretøyer. Han kjørte lastebiler og kjøpte gravemaskin. Disse erfaringene fikk han til fulle bruk for, da han en periode arbeidet med spennende veiprosjekter –  langt av lei – i Iran.

INTRODUKSJONSTILBUD – portofritt

Boka koster kr. 275.- i bokhandelen. Du kan også bestille den på hakon.tysdal@gmail.com til samme pris – portofritt tilsendt er vårt introduksjonstilbud.

Andre bøker av samme forfatter:
Barndom i eventyrskog. Oppvekst på Stubdal i Åsa
Høgt opp i Hakadalen,
Onnetid og skogsliv

Bøkene kan kjøpes hos forfatter.

Også en del av vår fløtingshistorie

Denne boka fra tømmerfløtingens historie – i Atnavassdraget i Østerdalen, er også en del av vår fløtingshistorie på Glomma og i Øyeren. «Grunnlaget for fløting i Atna ble lagt i troen på et privatøkonomisk eventyr av noe initiativrike embedsmenn i 1660 – 1690-åra. (…) Ved den tidlige fløtinga i Glomma ble bjelker, planker og rundtømmer kjørt fra Øyeren til Christiania og utskipet derfra. Grunnen til at tømmeret ble tatt inn der, var dels at det fikk store skader gjennom Sarpsfossen før den ble utbedret med tanke på fløting(…) og dels at handelsborgerne holdt til i Chrsitiania», skriver forfatteren Bjørn Brænd i innledningen.

Tømmerlunne og fløtingsbåt i Atna 1959

Boka starter med å fortelle om «Tømmerskogen – en tidløs og bærekraftig ressurs». Framstillingen av fløtingens tidlige historie er delt opp i tidsperioden fram til 1680, fra 1680 til 1916, og fra 1917 til 1971. Elva Atna, fløterlivet og en rekke at folka som engasjert der får, sjølsagt sin store plass.
Boka er gitt ut av Foreningen Atnabrufossens vannbruksmuseums venner på Sollia forlag, og kan skaffes der – for alle som er interessert i fløtingshistorie.

Andre blogginnlegg om fløtingshistorie: Om Lensemuseet og om Årringer.

 

 

Reddet!!

I tidligere blogginnlegg har jeg skrevet om trusselen om rivning av uthuset ved Doktorgården i i Gamle Lillestrøm, Kirkegata 2.
Rivningsvedtaket ble anket til fylkesmannen. Nå har Fylkesmannen satt foten ned og sier nei til rivning. Da må en kunne gå ut fra at huset også blir vedlikeholdt.

Se flere av de gamle husene på nettstedet «Gamle Lillestrøm».

Fire nye bøker fra Romerike

Etter at Skytilen (Romerike Historielag) ikke har hatt bokomtaler et par år, kan nr. 1 for 2017 skilte med hele fire bokomtaler. To av dem er «fra – til-bøker»: Den første er lokal, «Fra Haga til Auli», mens den andre spenner litt videre; «Fra Hakadal til Store Slavesjø». Den tredje ser nærmere på «Historien om Buss-Olsen og Rubis, og familielivet på Berglund» (fra Eiudsvoll). Den siste er en jubileumsbok, «Hundreårsbok for Strømmen og Lillestrøm Skiklubb».
Bøker og annen informasjon om samferdsel i distriktet har jeg tenkt å komme tilbake til. Her kommer en kort presentasjon av de fire bøkene (basert på omtalen i Skytilen).

    

Tom Jøran Bauer: Fra Haga til Auli
Forteller om den sørvestre delen av Nes, nemlig Vestre og Østre Udnes. De ligger på hver sin side av Glomma. Før brua ved Rånåsfoss kom i 1927, var det sundstedet ved Haga som bandt de to delene sammen. Fra gammelt var dette sundstedet også forbindelsen mellom Aurskog og Ullensaker.
Boka spenner over tidsrommet 1826- 2016, er på 410 sider og med mer enn 400 bilder. Kan kjøpes på Gamle Hvam, eller bokhandelen på Årnes.

Hundreårsbok for Strømmen og Lillestrøm Skiklubb.
Dette er en innholdsrik kavalkade over klubbens første hundre år. Stein Bunæs har skrevet teksten, og Per Høstland har stått for design og layout. Klubben har hatt mange gode løpere og hoppere gjennom disse årene. Spesielt presenteres Erling Stranden, som ble norgesmester i stor bakke i 1969, der han bl.a. slo Bjørn Wirkola.

    

Hans Fredrik Hansen: Historien om Buss-Olsen og Rubis og familielivet på «Berglund»
Tittelen forteller hva som er tema for boka. Selskapet holdt til i Eidsvoll, og utgjør en viktig del av bygdas samferdselshistorie. Som sagt kommer vi tilbake til boka i forbindelse med en bredere omtale av transportmuligheter på Romerike. Boka kan kjøpes hos forfatteren.

Fra Hakadal til Store Slavesjø
 Boka er skrevet av Karsten Hinmo, som har gjennomført en rekke ekspedisjoner i inn- og utland, og bærer undertitteeln «Store turer på fjell og sjø, og noe fra arbeidslivet». Boka kan kjøpes hos Romerike Historielag.

Dovre Fabrikker – ta vare på kvinnehistorien!

Å ta vare på lokalhistorien engasjerer folk. Lokalavisen (Romerikes Blad) har hatt flere leserinnlegg siste uke. Ett av disse går på Dovre Fabrikker, som i en årrekke var en viktig arbeidsplass – ikke minst for kvinner, i distriktet. I følge innsenderen Nils Fagerjord, ønsker en tidligere eier å ta vare på historien, men de folkevalgte er «lunkne».
Det er mange eksempler i området på at politikerne lar det ene kulturminnet etter det andre forsvinne. Mange historisk interessante hus og bygninger er erstattet av pregløse nybygg.

Dovre Fabrikker i Lillestrøm

Dovre Fabrikker A/S ble etablert som Lillestrøm Trikotagefabrikk i 1922. I 1931 hadde fabrikken 50 funksjonærer og arbeidere, ikke minst unge kvinner. Bedriften får sin del av æren for at folketellingen i 1930 ga kvinneoverskudd. Gjennom modernisering klarte bedriften seg gjennom de harde 30-åra.  Navnet Dovre tok fabrikken i 1961. «Dovre Makko» ble et kjent varemerke. På det meste hadde fabrikken 260 ansatte:
Etter hvert ble lokalene i Nittedalsgata i Lillestrøm for små. I 1978 flyttet bedriften til nye og større lokaler ved Øvre Rælingsvei i Rælingen.

På 1990-tallet fikk teko-industrien problemer. Bedriften ble solgt ut av distriktet. Dovrevarene er fortsatt i markedet, men er produsert utenfor landets grenser.

Fra produksjonen av Dovre-makko

  Skjæring av stoff

Vi har ikke tatt vare på for mye av historien om kvinnearbeidsplasser her i landet. Tar noen utfordringen om å sikre ettertida kunnskap om Dovre Fabrikker og arbeidet som ble utført der?
Det ville vært et godt tilbud til den kulturelle skolesekken (hvis regjeringen finner plass til fortsatt å støtte tiltak framover).
Det er viktig å finne riktig plass for en eventuell plassering, avhengig av hvilke gjenstander og utstyr fra Dovre som er tatt vare på. Både plassering i Lillestrøm og Rælingen kan være aktuelt. Kanskje et sted innfor Gamle Lillestrøm? Et sentralt plassert medlem i historielagsbevegelsen har følgende forslag: Dersom f.eks. en strikkemaskin er tatt vare på, kunnje denne plasseres utendørs på et egnet sted, sammen med en plakett som forteller litt av fabrikken Dovres historie. Vi føyer til: Plassert på en enkel plattform, kan en maskin fra Dovre bli en fin (og billig) innstallasjon på flomvollen i Lillestrøm (sammen med «The hammering man»).

 Les om fabrikken på Lokalhistoriewiki