SEKS bøker og ETT nettsted om TRE

Som kanskje noen har oppdaget, har vi presentert flere bøker om arbeidsplasser og produksjoner i distriktet (sagbruk, jernverk, møller, plankekjøring, landbruk).

Her ser vi på fem bøker og ett nettsted som handler om skog, skogsdrift, sagbruk, ferdighusfabrikk og cellulosefabrikker i distriktet, stort sett det siste hundreåret.

Bøkene: Fra Bondens jord til borgers bord (Landbruket i Akershus gjennom 150 år), Onnetid og skogsliv, Engebret Soot, Grasmo kanalanlegg – Sootkanalen, Lillestrøm Dampsag & høvleri (nettsted),   Complet ferdige huse, Trevar’n og Fladeby Cellulosefabrikk.
De to første tar for seg utgangspunktet, skogen og arbeidet der. Engebret Soot handler om fløting, og de fire siste bøkene om «foredling» av tre; til bord og planker på saga, til ferdigproduksjon av hus, og til tremasse og papir.

tre1treboker

Landbruket i Akershus gjennom 150 år
«Fra bondens jord til borgers bord» er en grundig presentasjon av jord- og skogbruket i Akershus fra 1829 til 1979. Den er digitalisert (se nedenfor) og ligger på Nasjonalbibliotekets «Bokhylle». Dermed er det mulig å søke i teksten og bruke den som en oppslagsbok.
Her får vi vite at i 1884, i følge «Meddelelser fra det Statistisk Centralbureau» at Øvre og Nedre Romerike til sammen har nærmere 3000 kvadratkilometer skog. Det er jo ikke så mye å bli klok på, men lenger nede står det at skogen dekker 70 % av hele arealet i Akershus, og at ca ¾ av den ligger på Romerike. Da skjønner vi i alle fall at det er mye skog i vårt distrikt. Når en også tenker på all fløtingen fra hele indre Østlandet som havnet ut i Øyeren, kan en skjønne hvorfor nettopp vi har Lensemuseet, at det informeres om sagbruk i Sagelva, og kommer seriebøker fra plankekjørermiljøet (Sagmesterens datter).

Knut Røsø: Onnearbeid og skogsliv
Knut Røsjø er født i nærheten av Krokskogen, bor i Hakadal og har jobbet i skogen mye av sitt liv.  I denne boka kommer han med artige og alvorlige minner fra dette arbeidet. Vi får høre om hogging og lunding, om barking av klaka tømmer, og også om fløting i flomdiger elv. Illustrert med strektegninger og foto.

Engebret Soot. Grasmo kanalanlegg – Sootkanalen
Forfatteren er Harald Solberg, som har et langt arbeidsliv i skognære yrker, f.eks. i Skogeierforeninger, og både Lensemuseet og Skogbruksmuseet. Boka er både en biografi over Engebret Soot, og en grundig beskrivelse av anlegget han konstruerte og anla for å frakte tømmeret fra Aurskog og også på andre sida av fylkesgrensas mot Hedmark, til treforedlingsbedrifter i Haldensomnrådet.

Lillestrøm Dampsag og Høvleri

trelillestromdh
Et åpent Google-søk på navnet bringer fram en artikkel fra https://lokalhistoriewiki.no. På fem sider med tekst og bilder fortelles sagas historie, fra oppstarten i 1870 til saga brant og ble lagt ned i 1965. Artikkelen forteller om eierne, om konjunktursvingninger i trelastnæringen første ti-året etter oppstart, om hvordan folket på saga svarte med økt produksjon. Det skjedde nok i stor grad ved rasjonalisering og ny teknologi, ettersom antall ansatte ved saga ble redusert  fra 188 i 1890 til 120 ti år seinere.
Vi fører brann i 1888, om brukseierne som begynte å kjøpe betydelige skogområder på Hadeland, i Brandval, i Nord-Odal og Elverum mot slutten av 1800-tallet. Da fikk de mye ut av de gode tidene for næringa under første verdenskrig, med store driftsoverskudd. Det beste driftsåret var i 1919. Så kom deflasjonen. Det var tøft når store lån skulle tilbakebetales. En prøvde seg på nye rasjonaliseringer, men i mellomkrigstiden kom krakket. Under siste krig produserte bruket både for sivile formål og for okkupasjonsmakten. Også de første åra etter krigen var etterspørselen stor, og alle sagbrukene i området gikk bra. Helt til brannen i 1965 satte et punktum for Lillestrøm sag og høvleri.

tre2treoker

«Trevar’n» og «Complet ferdige huse»

For noen år siden ble»Trevar’n», som var en av bygningene som tilhørte Strømmen Trevarfabrikk, fullstendig restaurert og bragt tilbake til opprinnelig form og utseende. Boka er fortellingen om hvordan dette viktige arbeidet ble gjennomført, rikt illusrert. En rekke lokale organisasjoner har brukt bygningen til sine formål de siste ti-årene. Det var også ilkdsjeler fra disse brukerne som tok initiativet til restaureringen, og til at boka ble laget
«Complet ferdige huse» er fortellingen om eventyret Strømmen Trevarfabrikk, som ekspoterte ferdighus over store deler av kloden.Bedriften var lokalt kjent som Trevar’n, den ble opprettet i 1884 av Christen A. Segelcke og Gabriel Kielland Hauge, sønnesønn av legpredikanten Hans Nielsen Hauge. Her ble det laget dører, vinduer og listverk. Særlig var eksporten stor til Holland, Tyskland, England og Spania. Senere produserte bedriften ferdighus som i tillegg til europeiske land ble eksportert til Afrika og Sør-Amerika.

I 1888 var det 37 arbeidere ved bedriften, ti år senere 60, i 1912 var tallet steget til 200 og i 1919 til omkring 360. I 1919 brant bedriften ned, og ble etter det ikke bygget opp til samme størrelse. Ferdighusproduksjonen ble etter brannen lagt ned, mens de fortsatte produksjonen av møbler, dører og kjøkkeninnredninger. Bedriften gikk konkurs i 1929. Se også Lokalwiki.

«Fladeby Cellulosefabrik»
av Harald Løbak Thoresen har undertittelen «Folkene og bygda». Boka forteller om celluloseprodukjonen, som jo var en svært viktig foredling av skog og tømmer. Den  forteller også om noen av dem som var ansatt ved fabrikken. Fabrikken var i virksomhet fra 1900 – 1931, og lå ved utløpet av Damsåa ved Øyeren. Forfatteren har fortjenestefullt funnet fra og presenterer nærmere 250 biografier til personer ansatt ved fabrikken. Mange var fr5a Enebakk, men det var også mange som kom fra andre steder i Norge.
Boka gir også en del glimt inn i noe av det som skjedde i lokalmiljøet, foreningsarbeid og lokalpolitikk. Oppstarting av samvirkelag, bygging av forsamlingslokale, for å nevne et par stikkord. Rikt illusrert med mer enn 160 bilder og faksimiler.

 

Reklamer

Arbeidskonflikter på Romerike

Når dette skrives er nettopp legestreiken avsluttet, men togførerstreiken trappes opp Virkningen av begge disse arbeidskonfliktene merkes også i vårt distrikt. Operasjoner på Ahus i Lørenskog har blitt utsatt, og på Lillestrøm togstasjon er det stille (men kaos rundt de få togene som går).
Desto mer travelt er det hos naboen – buss-stasjonen. Og veiene er enda mer fulle av biler enn vanlig.

Bøker om arbeidskonflikter

To bøker forteller om konflikter på Romerike. I Årboka for Arbeiderbevegelsens historielag i Akershus for 2014, har Halvdan Karlsen en artikkel om den langvarige konflikten ved Nordby Bruk 1925 – 28. Aksel Nærstad skrev i 1986 boka «Norrøna-konflikten», med undertittel «Aksjoner, streikebryteri. Statspoliti og Tarzan»

Nordby Bruk

Nordby Bruk lå i Nordbydaler i Rælingen. Fra gammalt var det sagbruk her, men det første teglverket kom på 16 – 1700- tallet. Utover på 1800-tallet hadde bruket flere kjente eiere, som Christian Anker, Bern Anker, Bernt Calmeyer, Ths. Heftye, Thv. Meyer, og Cristian Radich.
Så ble det en konkurs på bruket i slutten av 1800-tallet, og et aksjeselskap overtar. I 1898 ble det gjort et vedtak om å planeres til et teglverk på Nordby Bruk, og en mursteinpresse ble bestilt. Så ble det bygget turbiner som var i bruk til 1915. Da kom elektrisitetsverket.

Utover på 1900-tallet ble produksjonen satt i gang for alvor. Aksjekapitalen ble også utvidet flere ganger.

konflikt2

Nordby Bruk

Arbeidskonflikt
konflikt1a

Faksimile av artikkelingressen i AHAs årbok fra 2014

Omtrent 50 arbeidere var ansatt på bruket. – Når du var ferdig på folkeskolen, var det å begynne på bruket. Slik gjengir Halvdan Karlsen den over 80 år gamle Bjørn Barknes, i artikkelen i Årboka for 2014. Det forteller noe om brukets stilling i lokalsamfunnet. Murstein, drensrør og takstein var de viktigste produktene.
Meierieier Helmer Husebye var hovedaksjonær og formann i direksjonen. 8. mai i 1925 innkalte han de ansatte til et møte. De ble fortalt om brukets stilling og møtet avsluttet med at arbeiderne fikk et tilbud om samme lønn som i 1922 (8 kroner dagen) og tilsvarende akkordpriser. Lønnen skulle utbetales først når bedriften fikk solgt produktene.
En slik usikkerhet om utbetalingen kunne ikke arbeiderne godta. Konflikten var et faktum.
Samme kveld stiftet arbeiderne en fagforening med 40 medlemmer. Den ble tilsluttet Norsk Bygningsarbeiderforbund. Fritjof Thorbjørnsen ble formann.
Konflikten tilspisset seg, arbeiderne ble oppsagt etter møtet 8. mai. Streikebrytere – «De arbeidsvillige» ble satt inn. Politi ble satt inn, kanskje også Samfundsvernet, i følge forfatteren. Samfundsvernet var en organisasjon som lå NS nær.

Tre år – fra 1925 – 1928, skulle altså konflikten komme til å vare. Mot slutten av 1920-tallet ble samfunnsøkonomien dårligere. Det ble økt arbeidsledighet og tøffere levekår for arbeidsfolk og snåbrukere. Det kan være en forklaring på at arbeiderne tok  nederlaget og aksepterte dårligere lønn. Men de hadde fått gjennomslag for retten til å organisere seg og opprette tarikkavtale.

Norrøna-konflikten

konflikt3

Bokforsiden

Aksel Nærstad ga i 1986 ut boka «Norrøna-konflikten. Aksjoner. Streikebrytere. Statspoliti og Tarzan i Lillestrøm i 1930-åra». Norrøna-konflikten er den mest «kjente streiken i vårt område i mellomkrigstida. Streiken strakte seg over lang tid, men var hardest i 1934 – 35. Norrøna-fabrikken produserte sparkstøttinger, kjelker, trehjulssykler og vanlige sykler. Dette er historien om den knallharde fagforeningslederen som ble bedriftseier, som brukte alle midler for å bryte ned organisasjonsretten. Alfred Andersen ble valgt til den første formannen i Kjeller Jern- og metallklubb, da den ble danna i 1917. Han var kontroversiell og måtte trekke seg. Han begynte på jernbaneverkstedet i Oslo. Også her var han en ivrig fagforeningsmann.

Fagforeningslederen blir fabrikkeier

I fritiden laget han en sykkel til sønnen sin. Dette var så vellykket at han startet produksjon for salg. Virksomheten blomstra, Andersen slutta på jernbaneverkstedet, og begynte å ansette folk på sin «fabrikk». Andersen satte tariffen på grunnlag av hva han selv kunne prestere over kort tid. Han godtok ingen organisering av arbeiderne, tvert imot, han ville inngå enkeltavtaler med hver enkelt. Dette gar store muligheter til å manipulere den enkelte.

Det ble selvsagt bråk med fagforeningene. Undertittelen på Nerstads bok «Aksjoner, streikebryteri, Statspoliti» gir et godt bilde av det som skjedde. Også her støttet Nazistene fabrikkeier Andersen. Statspolitiet ble satt inn, det ble unntakstilstand, og politiet jeget folk vekk fra gatene. Det hele var  fastlåst. Arbeiderne valgte å starte egen fabrikk med produksjon av de samme produktene Norrøna produserte. Denne bedriften fikk navnet «Tarzan». Fagforeningene oppfordret til boikott av Norrønas produkter.

konflikt4

Avisfaksimilen forteller om skarpheten i konflikten

Alfred Andersen satte i gang bygging av nytt fabrikkanlegg. Også på byggeplassen ble det konflikt, med blokade f.eks. av sandleveransene.
Det kom aldri i gang noen stor produksjon i den nye fabrikkbygningen. Mesteparten av den ble leid bort, og i 1954 ble bygningen solgt. Norrøna var stoppet for godt.

I tillegg til en grundig beskrivelse av konflikten på Norrøna, beskriver forfatteren en annen konflikt i Skedsmo 40 år seinere, nemlig ved Wollebekk Champignon.
Han fortar også en drøfting av samarbeidslinja kontra konfliktlinja i fagforeningsarbeidet, og forholdet til partier og stortingspolitikk.

Boka er tilgjengelig på biblioteket.


Bygdemøller, gårdskverner og handelsmøller

I alle fall to bøker belyser møllehistoria i området vårt på en bra måte; «Strømmenkverna» (2015, av Ragnar Halgunset og Steinar Bunæs) og «Gisledal mølle» (2007, skrevet av Steinar Bunæs): Begge utgitt av Sagelvas venner.
Det er skrevet mye om sagene i distriktet og kjøring av planker og bord til utskipingshavna i Bjørvika, også på denne bloggen. For en del år siden laget idealister på Strømmen og en fullskala modell av ei oppgangssag, drevet av fossekraft i Sagelva. Denne ble åpnet for publikum i 2009, og har bidratt til kunnskap om denne delen av historia vår.

gisle.omslag.13.09.07molleromslagswtrommemkverna
Omslagene på de to bøkene

Men elvene i distriktet dreiv ikke bare sagbruk, også kverner var det mange av. Så lenge det er dyrket korn i Norge – kanskje mer enn 4000 år, har vi knust kornet til en masse som er brukbar i matlaging. Til det ble det i mange hundreår brukt steiner, gnidd mot hverandre med håndkraft eller drevet med vannkraft.

mollkersagelva
Kartskisse over sager og møller
i Sagdalen

Dette trigget til å lage også en kvernmodell i elva. Den sto ferdig i 2014. Det er først og fremst hvordan dette arbeidet ble gjennomført boka «Strømmenkverna» forteller om.

Og altså generell kvernhistorie. I Sagelva lå det fem møller midt på 1800-tallet. Den øverste av disse var Braate mølle, i 1884 ombygget til Strømmen trevarefabrikk.  Videre Gisledal mølle (tidligere navn bl.a. Kvernbruket, Øvre mølle, Stalsberg mølle), Holmsen mølle (tidligere navn bl.a. Nede mølle g Nedre Gisledal Kvernhus. Videre nedover lå Ryen mølle og Young mølle.

Andre møller i området var: Warå mølle i Fetsund, Leirsund mølle, Rotnes mølle, Hakadal Verks mølle, Gjerdrum aktiemølle, Kauserud mølle i Ullensaker, Kløfta meieris mølle, Bjørndalen mølle og Østmork mølle og Ellingsrud mølle i Lørenskog.

Rundt 1830 regner en med det var ca. 30.000 vannkverner i Norge. Mange av disse var gardskverner. I 1919 var antallet kverner redusert til omtrent 8000, og åtte år seinere var under 7000. En grunn til nedgangen var at bygdemøllene tok over for gardsmøllene. Deretter kom industrimøllene – valsemøllene.

Nå er de fleste møllene vekk, Bare fire bygdemøller er bevart: Mørk sag og mølle, Hemnes, Slora mølle, Blaker, Torgundrud mølle, Feiring og Auli mølle i Nes.

«Gisledal mølle»

mollegisledalmaleri
Maleri av Gisledal mølle
Boka har undertittelen «Om møller, handel, industri og folk i Sagdalen».
Gisledal mølle var den mest dominerende bygningen i området ved nedre del av Sagelva. Den gamle mølla i tre brant ned, ble en ny bygning oppført i teglstein i 1907. Rundt 1970 var mølledrifta nedlagt, og bygningen måtte vike for annen utvikling i Strømmen.

Boka forteller om navnet Gisledal, om mølla og mølledrifta. Og den forteller om annen produksjonsvirksomhet i området. Den er allsidig; hør bare: Krittpipefabrikk, tekstil og ullvarefabrikk (Kristiania Textilfabrik a/s, Gisledal Uldvarefabrik, Gisledal Uldspinderi, Norsk Shoddyfabrikk A/S, Dampfarveri, Norsk høvljernfabrikk, en rekke smier og handelsbedrifter, barberbladproduksjon, og en grammofonplatefabrikk i Gisledal, som var Norges første. Etter 1945 var det bl.a. sagbladfabrikk og garveri, og diverse elektrofabrikker i nedre del av elva.

mollegisoedalannen

Det ble produsert mange typer produkter i nedre el av Sagelva, bl.a. grammofonplater

Et eget kapittel er viet alle brannene i dette industriområdet, som i mange andre industrier av samme type. Det var brannhendelser i 1890, 1919, 1923, 1924 og 1927. På 1930-tallet var det også flere branner. Og onsdag 27. september 1972 skulle mølla sprenges, etter de siste brannene. Den var blitt et farlig oppholdssted for barn som lekte i området.(Alle illustrasjonene er fra bøkene).

Aktuelle lenker: Sagelvas Venner
Sagmesterens barn.

Serie-romaner fra Sagdalen i Skedsmo

Kristin S. Ålovsrud , fra Skjetten – bosatt i Rælingen, er i gang med sin andre romanserie. Nylig kom bok nr. 1 i seien «Sagmesterens barn». Boka har undertittelen «Anna», som er sagmesterens eldste datter.

Ålovsruds første serie, «Fredsår», består så langt av 24 bøker, og handler om etterkrigsårene. Handlingen er lagt til Valdres og Lillestrøm.

sagdalenanna

Sagmesterens barn

«Sagmesterens barn» handler altså om livet blant plankekjørere og sagbruksarbeidere i Sagdalen på Strømmen idlig på 1850-tallet. Og leseren får «det hele»: På 250 sider får vi høre om sykdom og død i nær familie, om fattigdom, og om drukkenskap og utroskap (på Skedsmovollen). Men også om kjærlighet og vennskap, familiesamhold og folk som stiller opp for hverandre.
Og en sak eller hendelse, som er så stygg og alvorlig at den får yngstesønnen til å stjele penger og stikke av hjemmefra, blir hengene uutløst i luften og trigger til å skaffe seg neste bok.

sagdalenforfatter      Kristin S. Ålovsrud
Forfatteren har lagt vekt på å undersøke historien nøye, og har konsultert medlemmer av organisasjonen Sagelvas venner i den sammenheng.
Vi får høre om plankekjørerne med krevende turer i snø og kulde til Kristiania, om planketomtene ved utskipingshavna (der operaen og barkode ligger i dag), og om spritsjapper og horehus på Vaterland.
Boka er trykket i utrolige 300.000 eksemplarer. Det er grunn til å tro at lesertallet er høyere. Hvis de leser hele boka ut, får de også med seg følgene etterord:

Sagene som lå nedover Sagelva i Skedsmo kommune på 1850-tallet, hørte til ulike gårder i området. Nesten alle i bygda var på en eller annen måte involvert i driften. I sommerhalvåret gikk saga hver eneste dag så lenge det fantes tilstrekkelig driftsvann, og om vinteren var det stor aktivitet, for da skulle tømmeret fraktes opp fra Nitelvas bredder til velteplasser langs elva, mens plank ble kjørt til opplagstomter langs Akerselva.

Boka ble presentert på Litteraturhuset i Oslo i uke 41 – 2016.

strommenbokeromslag

Det er gitt ut flere bøker om Strømmen og Sagelva. Disse kommer vi tilbake til i seinere blogginnlegg.

«MENNESKER OG KULTURMINNER I Nes på Romerike»

nesmennesker-og-kulturminner

Det er ikke første gang vi har en seriebokforfatter med bosted på Romerike. I boka med ovenstående tittel skriver Frits Wahlstrøm, blant 23 andre personer fra Nes som har utmerket seg, om forfatteren og oversetteren Finn Halse, som bodde på Vormsund. Halse står bak noen hundre boktitler, i perioden 1948 – 1979 hele 320 romaner. Han oversatte også 12-bindsutgaven av «Greven av Monte Christo».

seriebokerfinnhalse Seriebøker skrevet av Finn Halse under
forskjellige psevdonymer
Halses bøker har ikke handling fra Romerike. Det var 150 cowboy-bøker i seien «Komet», skrevet under psevdonymet Tex Miller, og det var agentbøker om Rip Kirby. Handlingen i cowboy-bøkene var lagt til USA, et land Finn Halse aldri besøkte, i følge Fritz Wahlstrøm.
Men Finn Halse har også skrevet lokalhistorie. Det fortelles at han gjennomførte mange, lange sykkelturer rundt i Nes. Han banket på hos folk i gård og grend, og intervjuene ble fortløpende presentert i Raumne. Og kom altså i bokform, «gamle nesbuer forteller». I forordet forteller han om «Kal», som fortalte en rekke historier fra gode gamle dagene da han rodde melken til meieriet på Årnes. «Og mens jeg sto der og hørte på, slo en tanke ned i meg. Det er synd hvis alle disse lokale, historiske godbitene skal gå tapt. Hvorfor ikke skrive ned alt det interessante de gamle vet å fortelle – til glede for dem selv og yngre gererasjoner.»
Dette er en god beskrivelse av motivet for alle lokalhistoriske forfattere. Og før nevnte Fritz Wahlstrøm er selv et godt eksempel på lokalhistorisk forfatter, med ikke mindre enn 10 bøker fra Nes på Romerike.

 

Børger Johnsens Dagbog

«over mange mærkverdige Hændelser og Tildragelser som er passerede i min Levetid»,

I siste nummer av Romerike Historielags blad Skytilen, har Arvid Garsjømoen en artikkel om vegen mellom Feiring og Hurdal. Artikkelen heter «Høgdevegen, Prestvegen, Kjerkevegen, Åsvegen, Feiringsvegen», og forteller om hvordan vegen ble til, og livet rundt og på vegen. «Feiring ligger sånn til i landskapet at det lenge var på Mjøsa ferdselen gikk når feiringa skulle så vel nordover som øst- og sørover. Skulle de vestover, måtte de over åsen til Hurdal». Fra gammelt av var det mye samkvem mellom Feiring og Hurdal, og vegtråkket mellom bygdene ble etter hvert en bra kjerreveg. Det var en bygdeveg ogdermed rodelagt ; de ulike bøndene hadde ansvar for å holde hvert sitt vegstykke farbart.

borges-dagbog     Omslaget på faksimileutgaven

Dette er en bokblogg, og jeg bruker artikkelen til å trekke fram en artig bok, nemlig Børger Johansen «Dagbog», for noen år siden gitt ut som faksimileutgave av Hurdal Historielag. Bakgrunnen er denne:
Det skjedde ting på vegen, også alvorlige. Garsjømoen forteller om et dødsfall, ved å sitere fra nettopp Børger Johnsen Dagbog: «Peder Olsenb Bjørnstad fra Feiring ved hjemreise fra Hurdals Værk i Nat er frosset i hjel paa Feiringshøiden». Peder Olsen Bjørnstad var Garsjøens tipp-tippoldefar.

Boka
Børger Johnsen var født i 1801 på garden Lillesrusten i Hurdal. Det fortelles at han var en svært evnerik gutt. Han ble lagt merke til av både lærer og prest, og like etter sin konfirmasjon ble han utvalgt til omgangsskolelærer – enda ikke fylt 14 år, sikkert en av landets yngste lærere. Børger fartet altså rundt i bygda som lærer. På den måten fikk han god greie på alt som hendte. Og han førte altså dagbok. I forordet skriver han: «Allerede for længe siden haver jeg havt i Sinde at føre Bog over de vigtiske Tildragelse, som passerede i min Levebane». «Fra min Fødsel begynder Fagbogen, forsaavidt jeg fra denne Tis kan minde. Det anmærkede er alle mærkelige Tildragelser her i denne Eg. Forordet er underskrevet «Solsrud i Hurdals Præstegjeld den 2. Okctober 1826. B.J.Rudstad.De første antegnelsene i boka er altså en beskrivelse av året 1801. Det siste året som omtales er 1857. Vi skal gjengi noe av det som Børger Johnsen skrev: Det var store saker viktige for landet og saker som først og fremst var store i en engere krets

  • Den 17. Mai 1814 Norges Constituon given paa Eidsvold Værk. I dette aar sluttedes Krigen mellom Sverige og Norge, da Kongerigerne forenedes og Constitusjonen eller den Norske Grundlov nærmere bestemt 4de November.
  • 1816. Min ældste Broder giftet sig igjen i Juli Maaned med Pigen Ingeborg Hansdatter Ruud.

Børgers kommentarer til vær og avlinger går igjen i nedtegnelsene hvert år:

  • 1818: I dette Aar et misvekstsaar. Især en skadelig raa og kald Høst.
  • 1830: Da er Avgrøden bleven, om ikke liden, saa dog aldeles svag. Kornet blev umodent indhøstet, mangesteds rådt og fuktigt. Det som blev maaske modent, groede bort, saa det næsten altsammen vil blive utjenelig til Sædekorn.

Dette bare som noen smakebiter.

Boka kan kjøpes hos Hurdal Historielag (hurdalhistorielag@gmail.com): Prøv også Akershus bibliotek: https://www.hurdal.kommune.no/no/Hovedmeny/For-og-om…/Hurdal-Historielag/ .

 

Om Huseby-gårdene – og Skedsmo Bygdemuseum

I en artikkel i Klassekampen 26. september forteller Frans-Arne Stylegar historien om Huseby-gårdene. Han støtter seg på historikeren Asgaut Steinnes (1892 – 1973). Steinnes sto på 1950-tallet bak en serie studier om administrative og organisatoriske forhold i norsk vikingetid og middelalder. En av disse studiene var de såkalte «Husebyar».

husebyartikkel

Selve navnet Huseby utlegger navneforsker Oluf Rygh som «gården med mange og gode hus».
Steder som heter Huseby finnes over hele Nord-Europa. Artikkelen forteller at i Norge forekommer minst Huseby/Husabø-navnet på minst 57 gårder kjent fra historisk tid. I tillegg finnes navnet flere steder der det ikke er knyttet til gårder, men allikevel kan tenkes å betegne bebyggelse som er forsvunnet. De fleste Huseby-gårdene finnes i Oslo-området pluss i Trøndelag.
I følge historikeren var Huseby-gårdene kjernene i et stort administrativt nettverk, kanskje så tidlig som på 600-tallet, altså før vikingetida, knyttet til skatteinnkreving innenfor kongedømmet. Husebyene var også ofte sentrale knutepunkt når det gjaldt veier og kommunikasjon.

En del Husebyer var også kirkested i kristen middelalder – fortsatt i følge artikkelen – enten direkte på Husebygården, eller som en del av en mindre krets av nabogårder der det kunne være flere kirker i middelalderen. Arkeologisk er det mange eksempler på Huseby-gårder med store gravhauger fra jernalderen, eller spesielt rike vikingsamfunn.

husebyhelegarden

Huseby Gård – Skedsmo bygdemuseum

Huseby i Skedsmo er kjent av mange på Romerike. Her ligger Skedsmo bygdemuseum, og her foregår mange aktivitet. Nylig fikk Huseby Gårds venner prisen for de beste aktiviteten og den beste gjennomføringen av Kulturminnevernuken.

La oss se på Huseby i Skedsmo i forhold til det historiker Steinnes hevdet var typisk. I følge Skedsmo bygdemuseums nettsider, har det vært fast bosetting her i minst 2000 år. Arkeologiske utgravinger har avdekket kanskje 4000 år gamle spor etter mennesker på Huseby.
I området ligger Skedsmo kirke. Det er en korskirke fra 1180. Store deler av kirken er fra den opprinnelige kirken. Kirken står på samme sted der det sto en kirke reist kanskje før 1022 da området ble kristnet av Olav den hellige. Den første kirken var en trekirke, som altså i 1180 ble erstattet av steinkirken, den samme som står i dag. Bygningen ble omtalt i Biskop Eysteins jordebok fra 1325.

husebyskedsmokirke

Skedsmo kirke

I flere århundrer – fram til 1883 -var Huseby i Skedsmo prestegård. Etter  kort periode dr garden var privateid (1883 – 1889), kjøpte kommunen Huseby for å bruke den som fattiggård.
Vi vet også at området var et knutepunkt når det gjaldt transport av varer som skulle til eller fra Kristiania til innlandet.

husebystuen

Spisestua på Huseby i Skedsmo

Tidligere i år ga Museene i Akershus, avdeling Skedsmo, ut et gjennomillusrert hefte om Huseby gård. Heftet heter: «Et sjeldent vakkert anlegg».Fra Huseby gård til Skedsmo bygdemuseum». Heftet er på 84 sider, og kan kjøpes bl.a.hos Huseby gårds venner. husebybok

.

Ny bok om Raknehaugen

Raknehaugens venner har gitt ut bok; «Raknehaugen – myter og fakta». Nylig ble boka presentert av Venneforeningens leder Bjørn Erik Nyberg. Han startet med istiden, spor fra tidligere geologi, menneskets inntog på Romerikssletta, verdens syn på folk fra «Raumarike», jernalderen, tanker om hvem «Kong Rakne» var, og sagnet som forteller at Kong Rakne ble gravlagt mellom to hvite hester.

raknehaugen

Bjørn Erik Nyberg presenterer bok om Raknehaugen på Historielagets Hus i Skedsmo.

Raknehaugen ligger i Ullensaker på Romerike. Den er Nord-Europas største gravhaug, nærmere 20 meter høy. Den er bygget opp av 75.000 tømmerstokker – sier og skriver syttifemtusen stokker. Hvor kommer en slik byggemåte og gravskikk fra? Spennene nok kommer den østfra, fra Svartehavsområdet, der det var vanlig å bygge slike gravhauger.
raknehaugenbok

Boka er i storformat – her er omslaget.

Hensikten med boka er å gi allmennheten en oppdatering om Raknehaugen gjennom en omfattende innsamling av fakta og myter, sier redaksjonskomiteen i forordet. Gjennom generasjoner har myter og sagn gått på folkemunne og bidratt til at historien fortsatt er aktuell. Her får vi hele historien presentert på 218 store sider, gjennomillustrert og med en tiltalende og åpen layout. Spør etter bok i bokhandelen eller på biblioteket!