Mer om husmenn

Mitt blogginnlegg om husmenn på Romerike og litteratur om temaet, har fått Jan Erik Horgen til å skrive utfyllende og oppklarende om husmannsvesenet. Det setter jeg pris på! Etter avtale med Jan Erik tar jeg inn hans innlegg her på bloggen. Les det  – gjerne sammen med mitt innlegg og stoffhenvisningene jeg har i artikkelen.

Hei Håkon – via fjesboka har jeg blitt oppmerksom på bloggen din, og ser at du har et innlegg om husmenn – flott! Dessverre er det ikke gjort mye forsking på denne store gruppa sia Skappels tid. Litt av Einar Hovdhaugen, og en god del i bygdebøker og årbøker, men lite samlet. Et miljø i Sogn startet opp noe for et par år sia, men veit ikke om det har kommet mer ut av det. Det er noen uklarheter og et par feil i artikkelen din..

Inndeling av husmenn er innfløkt. Ei grei inndeling er i husmenn med og uten jord, som ikke har noe med bygsels- eller arbeidsforhold å gjøre. Den viser bare til om det lå jord eller ikke til husmannsstua. Plasser med jord hadde vanligvis fra til 2-3 til 40-50 mål jord, og det fantes også atskillig større plasser. Plasser uten jord kunne ha en kjøkkenhage og/eller et potetland, etter at poteten ble vanlig. Husmenn på begge typer plasser kunne i prinsippet ha skriftlige kontrakter på plassen, noe som ble lovfestet i 1851. Men de færreste husmenn uten jord hadde skriftlige kontrakter, mens de med jord ganske ofte hadde skriftlige kontrakter. Det fins mange tinglyste husmannskontrakter i tingbøkene, og en del ikke tinglyste fins i private arkiv. Men flertallet av husmenn hadde nok ikke skriftlige kontrakter, i alle fall ikke før 1851. Fra 1752 skulle egentlig alle husmenn på nybrottsplasser ha skriftlig kontrakter, men slik ble det nok ikke. Likevel fins, som sagt, et stort materiale som kunne kaste nytt lys over husmannsvesenet på 1700-1800-tallet, om noen gikk løs på det.

Inndelinga i arbeids- og bygselhusmenn er ei teoretisk inndeling, som vi nok bør gå bort fra. Inndelinga gikk på om husmannen betalte leie for plassen i form av arbeid – arbeidshusmenn – eller i penger – bygselhusmenn. Det fins imidlertid i alle landsdeler så mange ulike former for åssen avgifta ble betalt, at det er vanskelig å si noe entydig om dette. Det er alle slags kombinasjoner av pengeleie og arbeidsleie, og det er også mellomformer mellom leie og andre former for feste. Det er at stort og spennende materiale!

Det viktigste er at husmennene bodde på ikke matrikulerte bosteder, sjøl om unntak også fantes fra denne viktige regelen. De kunne eie husa eller deler av husa. Her i Nes kunne de eie tre vegger i husa, den fjerde tilhørte garden, sia de hadde fått ta hustømmer i gardens skog. I branntakster til opp mot 1900 ser en at husmannen forsikrer 3/4 av husa, den siste går på gardens forsikring. Men ofte gikk husa over til å bli gardens eiendom, slik jorda var.

Husmenn må ikke blandes sammen med leilending, som dreiv matrikulert jord.

Du antyder at husmennene kunne sammenliknes med livegne bønder på kontinentet. I deler av Østfold og Vestfold, der det var grevskap og store adelsgods, kunne en kanskje finne slike forhold. Men stort sett var de norske husmennene frie – de hadde rett til å fraflytte plassen, men de kunne også utsies fra plassen – slik en leilending også kunne sies opp fra en matrikulert gard. Økonomisk avhengighet er noe annet enn livegenskap, så jeg er nok uenig med deg der.

Oi, dette ble visst en hel avhandling. Som du ser, er det ikke mye direkte feil i bloggen din – bortsett fra det med at du blander sammen bygselhusmann med husmann uten jord. Også noen presiseringer samt at husmennene var ei svært uensartet gruppe.
Helsing Jan Erik Horgen

 

Illustrasjonsbilde: Husmennene på Enebakk prestegard (faksimile fra Enebakk Bygdebok bind II)

HusmennPrestegardenEnebakk

Reklamer

Husmannsplasser på Romerike

Vi har skrevet om at markeringen av 200 år siden Marcus Thranes fødsel i 2017 avstedkom artikler i flere publikasjoner. Her skal vi gå litt mer i dybden på en av de politiske sakene Thrane jobbet for: Ett av punktene i hans manifest lød: «At husmandsklassens Kaar maa blive undersøkt og forbedret».

HusmannEngerholm

Husmannsplassen Engerholm i Enebakk er vernet

Nå skulle det gå mange år før det ble slutt på husmannsvesenet i Norge, men Marcus Thrane var en av de som satte i gang prosessen. De fleste steder opphørte husmannsvesenet fra 1900 og fram til 1930. Fra 1928 fikk husmennene lovfestet rett til å innløse sine husmannsplasser og få dem matrikulert. Dette førte en del steder til strid og noen steder ble husmannsplasser fradelt etter rettsoppgjør.

Litteratur om fire plasser på Romerike

HusmennOppslag

Oppslag om husmannsvesenet

Det er skrevet en del om husmannsvesenet på Romerike, f.eks. i flere av bygdebøkene. Her skal vi se på noen andre kilder:

I Historiske glimt fra Ullensaker nr 2 for 2017 skriver Einar Stokstad og Ivar Sannerud om «Lars og Inger Stokstadhagans historie». Plassen var under Stokstad Nedre. Ved folketellinga i 1865 var plassen registrert som en husmannsplass med jord (se nedenfor).

I Skytilen fra Romerike Historielag nr. 4 2017 skriver Aage Wiik «Minner fra det gamle Lørenskog» om sin mor som vokste opp hos pleieforeldre i en stue under Losby. De skaffet seg inntekter bl.a. ved skomakeri og systue.

I Årbok 2017 fra Arbeiderbevegelsens historielag  skriver Kari Amundsen en artikkel om «Husmannsplassen Skauen». Denne plassen ble ryddet inne i skogen på begynnelsen av 1700-tallet, og tilhørte gården Falla på Roven i Fet. Det var en forholdsvis stor plass, regisrert med hele fem kuer og 10 sauer i 1752.

Henrik Langjord fra Dalefjerdingen i Enebakk skrev ned lokalhistorie på sine eldre dager. Han har bl.a. reinskrevet fra Folketellingen i 1865. Her skriver han om den lille Vasholen plassen helt sør i bygda nede ved Øyeren. Jahannes Nilsen og kone Maren Andersdatter hadde da seks barn, Anton på 22, Helene på 15, Karen på 13, Nils på 11, Anne på 6 og Ole på 3 år i  1865.Plassen var riktignok en selveierplass, men lien og bratt. Det ble registrert 2 kuer, 3 sauer, og det ble dyrket litt hvete, rug, bygg, havre og poteter. Det var sikkert velkomment da eldstemann Anton av og til fikk jobb som dagarbeider.

Finn de aktuelle utgiverne av publikasjonene på nett.

Les også om husmannsvesenet på Lokalhistoriewiki:
https://lokalhistoriewiki.no/wiki/Husmannsvesen

ANTALL BØNDER OG HUSMENN PÅ ROMERIKE

                                                        1723                                                    1835

Kommune Bønder Husmenn Bønder Husmenn
Aurskog
Høland
Enebakk
Fet
Sørum
Skedsmo
Gjerdrum
Ullensaker
Nannestad
Eidsvoll
Nes
146
234
192
159
137
296
114
305
244
351
316
98
101
94
116
41
166
34
133
75
121
143
232
405
243
242
336
363
213
466
326
691
391
327
404
283
260
176
425
95
390
223
468
571
Ned. Romerike
Øvr.  Romerike
 
1094
1330
516
526
1721
2087
1875
1750
Tilsammen 2424 1142 3808 3625

 

Hvordan oppsto husmannsvesenet

I Norge på 1800-tallet var det befolkningsoverskudd og husmennene var svært tallrike. Husmennene var en sosial klasse under selveiende bønder. Historisk sett kan det norske husmannssystemet langt på vei sammenlignes med livsegenskapet som fantes i mange andre europeiske land. Norge og Sverige var blant få land som aldri innførte livegenskapet i egentlig forstand. Likevel var husmennene i realiteten ufrie fordi de var i et økonomisk avhengighetsforhold til bøndene.

Med innlemming av Aker i Oslo i 1948, kom det også husmannsplasser i hovedstaden

HusmannRøaØdegårdenØvre

Husmannsplassen Ødegården øvre på Røa i Oslo.

Foto: Erlend Bjørtvedt

HusmannSeterbråtenLambertseter 

Seterbråten husmannsplass på Lambertseter i Oslo fra 1700-tallet.

To typer husmannsplasser

I noen tilfelle eide husmennene husene sine selv, og dersom en husmann flyttet, fordi han fikk en bedre plass, kunne han ta husene sine med seg. (Laftede tømmerhus uten kledning var gikk å flytte).

Det var to typer husmenn, husmann med jord, og husmann uten jord. Husmannen uten jord ble ofte benevnt som bygselhusmann eller strandsitter. Husmannen med jord var vanlig på Østlandet, mens husmannen uten jord var mer vanlig langs kysten.

En husmann med jord kunne ha en større eller mindre plass. En stor husmannsplass kunne være som en liten gård. Det var åkerjord og engmark på innmarka, beiterett i gårdens utmark og seter på fjellet eller i skogen. Men husmannen eide ikke plassen. Det var ingen sikkerhet for at neste generasjon kunne overta en veldrevet husmannsplass. Ofte lå husmannsplassene på mark som lett kunne legges til gården i neste omgang. Neste generasjon i husmannsfamilien kunne kanskje bli henvist til et nytt sted som måtte ryddes i utmarka. Eller husmannsplassen ble nedlagt.

En husmann uten jord bygslet i realiteten ei ikke matrikulert hustomt. Disse husmennene var helt avhengig av annen inntekt, enten de skaffet seg den gjennom fiske, handel, håndverk eller jordbruksarbeid. Mest typisk var kanskje en kombinasjon av flere av disse mulighetene, som husmannen, husmannskona og barna utnyttet til felles beste. En husmann uten jord ville likevel som regel klare å fø noen husdyr, men en måtte da utnytte marginale beite og forressurser som bøndene selv ikke brydde seg om å utnytte

Husmannskontrakt

I Norge kunne leieforholdet bli regulert av en husmannskontrakt, men ikke alle husmenn hadde kontrakt og var dermed uten rettigheter ved tvisteforhold. Husmannskontrakten omhandlet betaling av leie og arbeidsplikt overfor bonden. Også andre forhold var med i kontrakten, som beiterettigheter, setring, pålegg om gjerdehold og tilgang til ved til brensel.

HusmannKontrakt

Husmannskontrakt for Frognerseteren inngått mellom godseier Benjamin Wegner og husmannen Ole Knudsen i 1837. Kontrakten er en standardkontrakt, og den årlige leien ble fastsatt til 1 Speciedaler

 

 

 

Politiliv og politihistorie på Romerike

Vidar Amundsen fra Fet har gitt ut bok om sine mange år i politiet på Romerike.

PolitiBoka

Han er også godt kjent som lokalhistoriker, med flere bøker bak seg, og velkjent ved dampmaskinen på Fetsund lenser hver helg i sommerhalvåret.

PolitiVidarAPolitiVidarDamp

Forfatteren – til høyre ved dampmaskinen på Fetsund Lenser

På mer enn 360 effektive boksider gir Amundsen det beste innblikk in Romerikes politihistorie som er samlet mellom to permer. Amundsen legger ikke noe imellom/trekker ikke noe fra f.eks. når han skriver om politiet under krigen. Mer om det seinere.

PolitiKorps28

Amundsen gir glimt fra Romerike Politikammer over en 100-års periode, fra 1893 til 1995. Han starter med stedets begynnelse: «Fra måsa til industristed» er første kapittel. Han forteller om Lillestrøm, om utbygging av jernbanen fra Christiania til Eidsvoll, og hvordan byen ble et jernbaneknutepunkt. Hvordan dampmaskinen også gjorde det mulig å bygge ut industri andre steder enn ved elver og fosser.

PolitriFørste

Han starter også politifortellingen ved ansettelse av den første konstabel på heltid i 1893. Det var Harald Asmyhr, født i Lardal. Da ble det døgnåpen politivakt i Storgata 24. Det hadde vært en form for politioppsyn også før det, men da helst da på utsatte kvelder og netter og særlig i helger og høytider.

Kopien fra den første vaktjournalen vi gjengir nedenfor forteller litt om situasjonben:

Den eldste vaktjournalen

Den eldste oppbevarte vaktjournalen ved Romerike politikammer befinner seg i dag i Riksarkivet og er påbegynt 1. mai 1919. Det er Asmyhr som hele tiden fører pennen, ingen andre politifolk er nevnt. Det må derfor antas at politistasjonen var enmannsbetjent også på den tiden.

Kl. 9 utgik politibetj. Asmyhr og returnerede kl. 1. Patruljetj. Efter behov samt kontorarbeide. Kl. 3 ½ utgik politibetj. Asmyhr i anl. 1. mai demonstasjonstog, derefter tjeneste ved folkefesten i Folkets Hus kl. 1. Return. Kl. 2 nat. En del drukne personer innfant sig ved folkefesten, disse blev negtet adgang. Samtlige anmeldt.

Det var ikke hver dag det ble skrevet så mye i vaktjournalen. Det kunne gå dager, ja, opptil uker mellom hver gang det skjedde noe som det var verd å berette om.

I tidsrommet 1.5. – 31.12.1919 teller journalen 10 sider. Asmyhr førte seg ut og inn hver eneste dag og gikk sine faste patruljerunder:

3.5.1919: Asmyhr ut i patr efter behov

4.4.1919: Ligesaa

5.5.1919: Ligesaa

Amundsens lange tjenestetid gjør at framstillingen gir et godt bilde av utviklingen av politiets oppgaver har endret seg. Amundsen tar også for seg utviklingen rundt på bygdene, i tillegg til byen Lillestrøm. Også sosiale forhold, som arbeidstid, idrett og andre sosiale tiltak i etaten får sin plass.
Krigen, både for folk flest og i politiet får god plass i boka – ca. 150 sider. Ikke minst oppgjøret etter krigen. Vi siterer fra boka:

Politihuset

Oppgjøret i politiet – på stram linje
«Det norske politiets opptreden under krigsårene 1940-45 er et meget sårt kapittel i vår historie. Det er slike ting det ikke skrives så mye om selv i dag.

Politiet selv trakk konklusjonene og ga fasiten allerede i frigjøringsdagene: – Det hadde vært fem vanskelige år. Det var liksom så greit ikke å behøve å si noe mer, da man ble vitne til at forhenværende nazimedlemmer og andre med en høyst “stripete” fortid under krigen bare skiftet uniform og fortsatte tjenesten i politiet som om ingen ting hadde skjedd under okkupasjonsårene. – Det hadde vært fem vanskelige år.»

«Oppryddingen innen politikorpsene ble igangsatt umiddelbart etter tyskernes kapitulasjon 8. mai 1945.

Dette oppgjøret var lenge forberedt blant annet av den norske regjeringen i London.»

«Etter at de lovlige myndigheter hadde overtatt administrasjonen i Norge begynte oppryddingen innen politiet.  Oppgaven var imidlertid så stor at den måtte foretas i etapper hvis man ikke helt skulle lamme politiets arbeide.  Det første som ble gjort var å suspendere:

1          Alle tjenestemenn som hadde vært medlemmer av NS i okkupasjonstiden.

2          Tjenestemenn som hadde vist en uverdig holdning.

3          Alle som hadde tatt ansettelse i politiet etter 1. mai 1943.»

Spør etter boka hos bokhandelen, på biblioteket, eller hos forfatteren. 

PolitiBil

 

SAMLE – BEVARE – FORMIDLE

De tre begrepene ovenfor er sentrale i all lokalhistorisk virksomhet. Dokken Vels historielag i Eidsvoll tar begrepene på alvor på to viktige områder, publisert i heftene «Minner fra krigen» og «Dokken skole. Minner fra skoletida».

Dokken1                                Dokken2

Metoden har vært følgende: Invitere til Grendekveld med tema minner fra krigen og minner fra Dokken skole. Skrive ned det som er fortalt på kveldene, og gjøre dette tilgjengelig ved trykking av materialet.

Det aner meg at forberedelsene har vært omfattende: Tjue personer har fortalt skoleminner og femten har fortalt fra krigen. Fortellingene er supplert med historie om krigen i Eidsvoll, og om Dokken skole, både skolebygningen og skoleordningen med to- og tre-deling.

Dokken5              Dokken6Rasjonering

Fra krigen får vi høre om evakuering av hele familien til ei hytte i skauen, om mangel på bak, matauk i form av bærplukking. Om familie som søkte dekning i murfjøset, som føltes mer sikkert, om utkommandering av nordmenn til jernbanevakt, om tvangsinnkvartering av tyske soldater, og om sivil motstandsvirksomhet og hjelp til rømte krigsfanger. For bare å nevne noe.

Dokken3Fane   Dokken4

Fra skolen får vi servert minner om lærere, både godt likte og mindre godt likte, om avstraffingsmåter; «So i ringen stå», som gikk på at elevene som skulle avstraffes måtte stå innenfor en krittstrek rundt en glovarm ovn. «So gå heim, Hans», var en annen m,åte. Sikkert flaut å komme hjem for tidlig. En annen form var gjensitting.
Det er fortelling om håndarbeid og andre fag. Om to ved hver pult, om «bøy og strekk» ved siden av pulten (datidens gymnastikk). Om svømmeundervisning i Stensbydammen, om skjønnskrift med snirklete bokstaver – og naturlig nok om skoleveien og moro med kamerater. For igjen å nevne bare noe.

Fortellingene er illustrert. Vi har gjengitt noen her.

Det er et verdifullt arbeid Dokken Vels historielag har gjort. Vi vet at tidsvitnene fra krigens dager blir stadig færre. De fleste som har fortalt om skolen er født tidlig på 1930-tallet, og er altså mellom 80 og 90 år.

Trykksakene anbefales både som eksempler for andre historielag, og som interessant lesning. Slå opp Dokkens Vels historielag på nettet – du finner dem på Facebook.
Skaff deg heftene. 

FLISBYEN LOKALHISTORISKE BOKBLOGG 2017

Da er det tid for en oppsummering av bokbloggens andre driftsår:

Antall blogginnlegg:   66

Antall visninger: 5.598 (kl. 11.00 31.12.17)

Antall besøkende: 4.089 (kl.11.00 31.12.17)

Antall /bøker/trykksaker/artikler/nettsteder omtalt: nærmere 200.

2017B2017A

Sagt med ord: Det er mer enn dobbelt så mange som har besøkt Flisbyen Lokalhistoriske Bokblogg i 2017 enn i 2016.

Antall besøkende har gått opp fra ca. 3.000 til nesten 5.600. Lokalhistoriske publikasjoner som er omtalt er også doblet. Dermed tillater jeg meg å tro at bloggen har bidratt i retning målet:

 Spre kunnskap om Romerikes lokalhistorie, og hvor interesserte kan skaffe seg ytterligere kjennskap til historien.

2017C2017D

GODT NYTT ÅR!

 

31.12.2017       Håkon Tysdal

Marcus Thrane i to årbøker

To ferske årbøker fra historielagene i distriktet er klar. «Arbeiderbevegelsens Historielag i Akershus 2017» og «Romerike i dampens tid. 1850 – 1900» fra Romerike Historielag.
Årbo0kRHÅrbokAHA

To årbøker i vårt distrikt

Som mange er klar over forlot Romerike Historielag for noen år siden den tradisjonelle årboka til fordel for en kronologisk serie av årbøker. Den startet med «Middelalderen på Romerike» i 1988, fortsatte med «Romerike mot oppgangstider» i 2001, «Romerike i barokk og rokokko» i 2005, og «Romerike mens nasjonen våkner» i 2009. Før jul kom « Romerike i dampens tid». Til tross for at det ikke er en tradisjonell årbok, har RH fortsatt med årboknummereringen. Årets utgave er nr. XXIII.

Her er masse interessant lokalhistorie det er all grunn til å lage flere blogginnlegg på. I den første velger jeg å fokusere på stoff vi finner i begge årbøkene. I markeringsåret med 200 år siden Marcus Thranes fødsel, er han tema i begge.

 

Thranebevegelsen på Nedre RomerikeMarcus Thrane, ungÅ

Nils Steinar Våge har skrevet artikkelen i Romerike Historielags årbok. Den starter med bakgrunnen, økonomisk vanskelige tider, husmannsbevegelsen og økt fattigdom. Beskriver det første landsmøtet i bevegelsen. Refererer «petisjonen» punktene med krav til kongen, og kongens nei. Et oppsett viser bakgrunnen til medlemmene, og medlemmer i de forskjellige bygder på Romerike.
Et avsnitt behandler Fet spesielt, og fløterne som var redde for at nye slepebåter ville gjøre dem arbeidsløse (på samme måte som folk på Romerike var redd for at den nyanlagte jernbanen tok arbeidsplassene de hadde med hestetransport til Christiania.

AHAMarcus2

Petisjonen

Arbeiderbevegelsens årbok i Akershus

Årboka til AHA (Arbeiderbevegelsens Historielag i Akershus) er en mer tradisjonell «årbok», med organisasjonsstoff i tillegg til fagartikler. Organisasjonsstoffet er bl.a. Årsberetningen, samt referater fra årsmøtet og forskjellige aktiviteter, som tur til Utøya.

Fagdelen dreier seg naturlig nok også her om Marcus Thrane og hans virksomhet i Akershus. Her er stoffet delt på fire forskjellige forfattere og artikler. Også her startes det med å beskrive bakgrunnen for det sosiale opprøret. Petisjonen og avslaget fra kongen likeså. Her er også beskrevet familietilknytningen bl.a. til Enebakk, det er spesielt behandlet aktiviteten på Strømmen, med voksende sagbruks- og annen industriell virksomhet. Særlig Ullensaker hadde mange sysselsatt i hestetransport av trelast til Christiania. Jernbanen oppover Romerike til Eidsvoll ble oppfattet som en konkurrent. Da Thranebevegelsen også la seg på en slik linje, sluttet mange i kommunen seg til bevegelsen.

AHAMrcus6

Jernbanen gjør hestetransport unødvendig

Virksomheten i Asker og Fet har fått egne artikler.

AHAMarcus8

Marcus Thranes siste vilje (original i Arbeiderbevegelsens arkiv)

Til sammen gir stoffet om Marcus Thrane i de to årbøkene antakelig den mest omfattende dekningen av virksomheten i vårt fylke, samlet mellom (riktignok) fire permer.

Les flere blogginnlegg om Marcus Thrane

Eight Amcars Club i Sørum redder et stykke norsk kulturhistorie

For 40 år siden bestemte fem herrer fra Romerike seg for å redde åtte amerikanske bilmerker som hadde måttet gi tapt i markedskonkurransen med Ford og General Motors. Da bilomsetningen etter hvert ble fri etter krigen, økte omsetningen men også konkurransen blant produsentene av amerikanske bilmerker.

AmcarHudson54

Noen tapte

De som tapte, og som altså de bolde menn bestemte seg for å redde i alle fall noen eksemplarer av for ettertiden, var De Soto, Kaiser,Henry J., Nash, Hudson, Pacard, Studebaker, Willys aero og Jeepsterserie.

 

AmcarStudebaker2

Til det bruk dannet de altså Eight Amcars Club. I klubbens vedtekter paragraf 1, for 40 år siden notert i en kladdebok, skriver de: «Vi ønsker å ta vare på og restaurere for kommende generasjoner, flest mulig av de utgåtte amerikanske bilmerkene» – som nevnt ovenfor.
Og paragraf 2: «Alle bilene som blir hentet inn skal under tak, slik at de ikke blir dårligere, bare eldre.»

AmcarStyret

Styret i jubileumsåret

I dag har klubben 150 medlemmer og 400 biler. De holder til på Knatten i Sørum. Mange vet om dem, ikke minst i disse bilenes hjemland, USA. De fortjener all den oppmerksomhet de kan få for jobben de har gjort. Det er viktige kulturminner de har reddet fra rust og tidens tann. Og det er lokalhistorie her også. Vi vet at før krigen ble bl.a. De Soto-bilene montert av Strømmens verksted.

AmcarDeSoto

I jubileumsboka, på 550 sider, fortelles klubbens historie. Sammen med omtrent 800 bilder av disse bilmerkene, er det en unik bok. Kan kjøpes hos Sørum og Blaker Historielag.

AmcarBilside

Boka har nærmere 40 slike sider

Denne Willys jepsteren står på bilmuseet i Brussel

Willys Wwbster