Sterk Oslo-historie – lokalhistorie fenger

Hundrevis møtte fram for å høre Alf Folmer fortelle sin historie fra Rodeløkka, og fulgte han på byvandringen i området.  Arrangementet var sesongstart på Oslo Bymuseums «Kjenn din by».

FolmerFaksimile

Faksimile fra Aftenpostens omtale

Folmers fortelling er gitt ut som bok:

Alf Folmer: Gutten fra SJOKOLADEFABRIKKEN. Erindringer om liv og lukter på Grûnerløkka.

Boka forteller om et Oslo som i dag er borte. Fortellingen favner norsk sjokolade- og arbeiderhistorie, familiehistorie, trangboddhet og arkitektur. Og om barndommens «luktlandskap».

Alf Folmer bodde i leiligheten over Bergene sjokoladefabrikk:
«Hjemme våknet jeg til sjokoladedufter, men visste at veien til Sofienberg skole på Grûnerløkka ville sette sansene på prøve. Bli med meg på turen, en varm dag på forsommeren.

Jeg løp ned trappene med et fast grep om den svarte skolevesken, som var av voksduk og luktet svakt av kjemikalier. Nede i bakgården ledet en mørk korridor, tolv meter lang, ut i gata.
I Marstrandgata 13 rett ved lå NKL Tobakkfabrikk. De kraftige viftene blåste tung tobakkslukt opp i neseborene og feide bort den bittersøte kakaoduften. Det gjaldt å forte seg forbi for ikke å få vondt i hodet.

I nr. 11 var det lompebakeri i første etasje. Ut av vidåpne vinduer strømmet den himmelske lukten av nystekt bakverk. Fru Børresen hilste og kastet til meg et par nystekte lomper som jeg nøt på veien.

I Marstandgata 9 på Rodeløkkens Mekaniske verksted, med durablige dunster av disel, eksos og mønje.

Ben og Fett as i Malmøgata tok imot skrotter og kjøttavfall fra øst og vest. Kadaverhaugene på gårdsplassen surnet, råtnet og fylte halve byen med liklukt. Det var den verste odøren på hele Rodeløkka. Avfallet ble til slutt kokt i store gryter, tørket i tromler og endte opp som beinmel og snekkerlim.

Folmer1

Folmer2

Folmer3

Folmer4

Folmer5

Folmer6

Folmer7

 

Folmer8

Folmer9

Folmer10

Folmer12

Alle bildene er faksimiler fra boka. Kjøp boka her – les historien, og få alle bildene i bokhylla di.

Spesialtilbud til blogglesere: «Gutten fra Sjokoladefabrikken. Erindringer om liv og lukter på Grûnerløkka». Kr. 260 portofritt tilsendt. Ordinær pris kr. 295.
Send bestilling til
hakon.tysdal@gmail.com

Advertisements

«Kulturmagasinet» med mye lokalhistorie fra Romerike

Under et besøk på Skedsmo bygdetun på Huseby, kom jeg over en nyskapning; «KM Kulturmagasinet». I lederen skriver redaktøren, Sigbjørn Larsen, at han håper leseren gjennom magasinet kan møte «noen av kulturbærerne i samfunnet. Mennesker som kanskje tenker litt annerledes, som engasjerer seg på kulturfeltet, eller som utmerker seg innenfor disiplinen».

KulturForside

«Vi ønsker å overraske. Når du åpner Kulturmagasinet så kan du aldri være helt sikker på hva du får, men vi lover deg noen skikkelige godbiter!» Fortsatt sitert fra lederen. Å skulle presentere feltet
«kultur» er utrolig bredt og krevende. Redaktøren siterer for eksempel både Herman Wildenvey og Forrest Gump.

Romerike står for mange «godbiter» i nummer 1 av bladet. Her er noen av titlene, og nedenfor har vi nsatt binn noen av førstesidene:«Eventyrskolen» – om Stein skole i Nes,«Gamle Hvam. Midt i en hellig åker»,«Tertitten. Toget som ikke skal noe sted», «Aur Prestegård – tildelt Olavsrosa», «Innerst i Hurdal», en reportasje om «Pernille og Sam» som har kjøpt og satt i stand et brukn»så langt inn i Hurdal det går an å komme».,«Eidsvoll Verk» – om den industrielle revolusjon ved Andelva.
Og til slutt (i bladet), men slett ikke minst: «Fetsund Lenser. Natur, kultur og opplevelser. En liten boble 19 minutter fra Oslo»
KulturHvamKulturAurKulturEidsvollKulturTogKulturOlkavsrosaKulturHurdal

KulturLenseneKulturHvam
Mange av samarbeidspartnerne er museer og samlinger, i følge bladet.

Grønbergkara fra Lørenskog

Jeg har tidligere skrevet et par blogginnlegg om lokalhistorie fra Lørenskog; ett om serien med fortellingshefter fra historielaget og ett om to store «kaffebordbøker».

De to første historielagsheftene er fortellinger fra gamle folk med tilknytning til Losby og Østmarka. Her ser vi nærmere på det tredje heftet; «Livet nord i Østmarka – en samling historier om brødrene Grønberg og deres familie». Helen Østbye har skrevet heftet og samlet historiene om familien.

LørenskogGrøn1

Heftet

Vi møter familien i tre generasjoner, fra Gunelius Olsen, født 1867 «og død sent i 1940-åerne», og Anna Fredrikke Fredriksen (1872 – 1914), disses foreldre, samt deres 10 – sier og skriver ti – barn.

LørenskogGrøn4

Gunelius som soldat

LørnskogGrøn3

Her er tegning av Grønbergkara

Historiene som gjengis er først og fremst om «barna», og særlig om gutta, «Grønbergkara». Seks av de sju guttene valgte å bosette seg i Østmarka, og ernære seg ved tømmerhogst. Det er om disse kara som bodde hele sitt liv i skogen, historiene går. Som tømmerhoggere hadde de rykte som grepa karer, både til å hogge og ikke minst og rydde opp etter seg på hogstfeltene.
Vi får også høre om bostedene i marka, Kommunehytta og Jongsetra.

LørenskogGrøn2LørenskogGrøn5

Detaljer fra kommunehytta – og selve hytta

LørenskogGrøn6

Jongsetra

Konsulterer vi Lørenskogleksikonet, finner vi følgende om Jongsetra og Jongseteråsen: «333 moh, ligger i skogen til Stensrud og sør for Østbyputtenn, nær grensa til Rælingen». Det opplyses videre at den nåværende hytta ble bygd av Erling Wethal, hvis familie fortsatt eier hytta. Navnet antas å komme fra familien Young i Christiania, samme som har gitt navn til Youngstorget.

Historier om Grønbergkara fra hele 28 personer er gjengitt i heftet.

Mer om militærmoer på Romerike

Etter blogginnlegget om militærmoer på Romerike, er jeg blitt gjort oppmerksom på et par andre bøker om temaet, «Gardermoen før hovedflyplassen» av Gunnar Horverak, og «Intendanturavdelinger på Jessheimleiren og på Gardermoen Flystasjon», gitt ut av militæravdelingene ved de to stasjonene.

MerMilitær1MerMilitær2

De to bøkene

Gardermoen før hovedflyplassen

Boka har undertittelen «Slik Gardermofolk forteller». Her er det mye lokalhistorie. Forfatteren tar sikte på «å fremstille visse utviklingstrekk ved Gardermosamfunnet, fortrinnsvis fra 1860-årene, og fram til vedtaket om utbygging av hovedflyplassen i 1992» som det sies i forordet. Boka forteller om området, om da folkene kom til distriktet, og om gårder på Gardermosletta. Mange boksider er viet hvordan ungene lekte på 1950-tallet. Her vil alle som har opplevd det ti-året kjenne seg igjen i mange aktiviteter. Også skolehus og skoleminner får stor plass. Miljøet i fortellingene er ekte – det er navngitt «gardermofolk» sjøl som forteller.

Mer om m 3Mer om militærmoer 2

Mange fortellinger fra ungenes leik i området

Og militærvirksomheten i gardermoleiren får sin selvsagte plass, fra den første start på 1860-tallet. Forholdet under krigen behandles spesielt.

Mer om militærmoer på Romerike

Før og etter utbyggingen av hovedflyplassen

Intendanturavdelinger på Jessheimleiren og Gardermoen 1953 – 1994

«Intendantur» er navnet på militære avdelinger som ordner med forpleining, bekledning og utrustning. Bok er laget i forbindelse med at disse avdelingene, som først holdt til på Jessheimleiren, og så fra 1967 flyttet til Gardermoen, opphørte da Gardermoen ble hovedflyplass.

MerMilitær3

Bilder fra Jessheimleiren

Tillat meg å nevne en av aktivitetene spesielt, nemlig utdanning av overkokker til de forskjellige militæravdelingene (ettersom jeg gjennomgikk et slikt kurs i 1963-64, for å fungere som overkokk på Haslemoen). Kurset varte i tre måneder, så fagkokker ble vi ikke. Men vi lærte om hygiene, sammensetning av middager i forhold til ernæring, litt om kostnader og budsjett, og selvsagt kokte vi lapskaus og lagde de vanligste rettene. Vi lærte også å bruke feltkjøkken og lage varmmat i felten.

MerMilitær4

Kursdeltakere på feltøvelse

Bøkene kan skaffes på biblioteket. Den sistnevnte kan du også lese på bokhylla, nasjonalbiblioteket,

 

 

Bli kjent med Oslos lokalhistorie

De fleste romerikinger har et forhold til Oslo.  Boka «40 trivelige turer i Oslo» har kommet i ny utgave. Forfatter er Oslo-kjenneren Frithjov Funder, og egner seg godt som utgangspunkt for å gjøre deg bedre kjent med byen. «Oslo er unik», sier forfatteren i et intervju i Dagsavisen, «det er trivelig å være her. Kulturliv, marka og fjorden». Han forteller at i den nye utgaven (den fjerde) er det tatt med flere bynære turer; på Akershus Festning, Gamlebyen og Sørenga. Også turer langs byens elver er med, som Alnaelva, Ljanselva, Akerselva og Lysakerelva.

frthjof3

Fra Akerselva

Slik jeg kjenner min tidligere forlagskollega og venn, vet jeg at beskrivelsen av disse turene vil gi mye lokalkunnskap, blant annet om byens industrihistorie.

Boka – og forfatteren

Fritjov bok-1    Fritjov2

Melketransport før og nå

Det ble pressediskusjon om meierisentralisering da Per Olaf Lundteigen, politiker og mjølkeprodusent, oppdaget at mjølka ble transportert fra setra hans i Veggeli i Numedal den lange veien til et meieri i Rogaland.
La det være utgangspunkt for å se litt på lokalhistorien når det gjelder mjølketransport på Romerike.
Jeg starter med et annet presseinnlegg fra forrige ukje (i Klassekampen) under tittelen «Sol og melk». Ronald Grini er oppvokst i Rælingen, og har sine første opplevelser fra fjøset der mora serverte fersk mjølk rett fra kua, servert i sølvkruset han fikk som dåpsgave.

Mjølketransport

Illustrasjonsfoto

Sommeren 1947 var varm og tørr. Da var Grini med sin far og kjørte mjølk fra Strømmen meieri til kjøpmenn på Lørenskog og Fjellhammer: «Vi startet klokka fem om morgenen med å fylle opp lasteplanet med melkekasser. Hver kasse rommet elleve literflasker som ble ordnet slik at de sto stødig uten æ skrangle for mye under transporten. Så kjørte vi ut til kjøpmennene sto klare og ventet på melka». Melk var mer vanlig som tørstedrikk enn brus og mineralvann den dagen. «Trolig spilte det også inn at vi i ganske nær fortid hadde gjennomlevd fem år med rasjonering og melkemangel. Det var opplest og vedtatt at melk var sundt og bra for helsa».

Melketransport
Melkeflaskene Grini kjørte til kjøpmennene i 1947 var klare – brune melkeflasker kom først i 1962

Strømmen meieri brukte som de fleste meierier lokale kjøpmenn til salg til forbrukeren. Enkelte meierier opprettet egne meieriutsalg i byen. I «Historiske glimt fra Ullensaker» (Nr 1 2014), skriver Einar Stokstad: «På slutten av !890-årene ble avsetningen i Kristiania vanskelig. Meieriet besluttet derfor å starte sitt eget utsalg i byen. Dette viste seg å være en klok beslutning og utsalget ble drevet til i 1918».

Melkekjøring1

Algarheim meieris mjøleutsalg i Ebelsgate i kristiania

Men mjølk ble også solgt til forbruker før meieriene tok seg av omsetningen. De første meieriene på Romerike kom siste halvdel av 1800-tallet).

Melketransport2

Ign nr 4 1999
I Ign nr. 4 1999 forteller Jens Jensen om «Melkesalg før meierienes tid». Surmjølk ble kjørt til byen og solgt bl.a. på torvene. Det var først etter at vi begynte å bruke is til avkjøling det ble mulig å selge «fersk» mjølk til andre enn folk i nærmeste nabolag. «Etter at man hadde  begynt å legge inn is, ble all melk og fløde solgt hver for seg. Dertil ble det anskaffet firkantede 60 liters fragtspand. I dem var det et høyt smalt spand inni som rummet 7 – 8 liter fløde. Etter at jernbanen i 1854 gik forbi Lillestrøm ble melken sendt med dampbåt til Lillestrøm og videre med toget til Kristiania. Der var det mange små melkebutikker, de kjøpte melk fra en eller noen få melkeleverandører».
Transport med båt og jernbane forutsatte at mjølkeprodusenten holdt til i rimelig avstand fra båttransport eller jernbane. Resten måtte kjøre mjølka med hest til byen.
(Les resten digitalt på www.enebakkhistorielag.no).

På Nedre Romerike var det 13 meierier: 3 i Skedsmo, 2 i Fet, 3 i Sørum, 1 i Aurskog, 2 i Høland og 2 i Enebakk.
På Øvre Romerike var det hele 39 meierier: 6 i Nes, 7 i Eidsvoll, 1 i Hurdal, 1 i Feiring, hele 9 i Nannestad, 10 i Ullensaker, og 5 i Gjerdrum.

Tema «vann til nytte» – på postkort og i bøker

Nyeste nummer av bladet Postkortet (post@postkortklubben.no)har flere artikler som presenterer postkort innenfor bestemte temaer, som «Reklamekort», bl.a. for hvetemel (Gold Metal), fiske, både sportsfiske og profesjonelt fiskeri, polkort, og altså vann, eller mer presist «Vann til nytte».

Vann1
Forsidekortet er en variant av dette; det viser nemlig en manuell utgave av vaskestampen. Også andre kort viser vann i forbindelse med vasking og rengjøring:

Vann2

Vask av forsamlingslokale

 Vann3

Storvask – her et kort fra Nevlunghavn

Vann4 

Postkort fra Frankrike

Vann5

Bønder med dyr som trenger store mengder vann, har en spesiell utfordring, dersom vannledningene var frosset. Her kjøres vann i en stor stamp, sikkert fra en innsjø eller ei elv.

Vann5

Is-skjæring

Til slutt tar vi med et bilde fra en forgangen tid. Her skjæres og tas opp is til kjøling av melk og andre matvarer. Is representerte en stor næring på hele 1800-tallet og fram på begynnelsen av 1900-tallet.
Isen bla oppbevart i sagflis i store isbinger til den ble brukt.

To bøker om «vann til nytte»

Temaet vann gir meg anledning til også å omtale to bøker om vann som drivkraft for sagbruk, møller og kraftproduksjon. Bøkene er fra Enebakk (gitt ut av Enebakk Historielag), men de fleste bygder hadde sine elver brukt på samme måte.

Vann7

«Igna» – av Ulf Oppegaard

Ign er elva som renner fra Børtervann i Østamarka og ut i Øyeren. Her får vi historien først om vanndrevne sager og møller, og så industrien som kom på 1800-tallet: Cellulosefabrikk, produksjon av lysolje, og fyrstikkfabrikk. Alt initiert av Holm Jølsen på storgården Ekeberg, og folket på Børter.
For å trekke linjen tilbake til forsidebildet på Postkortet nr. 2 1017: Øverst i elva var det også vanndrevne «vadmelstamper», «siste leddet i prosessen emd å lage avdmelsklær – gode arbeidsklær for bønder og andre arbeidsfolk», for å sitere Postkortet.

Vann8

En av Ulf Oppegaards skisser

«Fra vann og foss til lys og kraft»

Vann9
Omslaget viser Ulf og Mogens Oppegaard

Denne er også skrevet av Ulf Oppegaard, Den forteller den meget interessante historien om Børter kraftverk, bygget i 1914 nederst i Ign. Boka er rikt illustrert med bilder fra arbeidet med bygging og montering, og generatorer og annet utstyr.
Kraftverket er fortsatt i drift, og leverer strøm på samkjøringsnettet.

Vann10Vann11

Slik ligger kraftstasjonen der Ign renner ut i Øyeren

Vann12

Kontakt Enebakk Historielag; www.enebakkhistorielag.no

Vi nevner også boka «Nok vann til byen. Vannforbruket i Oslo 1886 – 2015». Tidligere omtalt på denne loggen: https://flisbyenbokblogg.wordpress.com/2017/03/29/ostkant-gutten-fra-sjokolade-fabrikken-og-nok-vann-til-byen