Skogfinneplass i Aurskog-Høland nominert til Kulturlandskapsprisen 2019

Fylkesmannen i Oslo og Viken har nominert Anne-Lise Torvund og Tore Ovlien og skogfinneplassen Mikkelsrud til den nasjonale Kulturlandskapsprise for 2019.

Mikkelrud_landskap-1200x600

Mikkelsrud (foto Einar Eger ved Kulturminnefondet

Dette er fylkesmannens begrunnelse: «På skogfinneplassen Mikkelsrud skjøttes og vedlikeholdes slåttemark og bygninger slik det er gjort gjennom 300 år. Anne-Lise Torvund og Tore Ovlien bevarer er helhet og et mangfold i natur- og kulturverdier. De spiller en viktig rolle i å synliggjøre og formidle kulturen, verdiene og historikken knyttet til gamle slåttemarker og skogfinneplasser. Årlig arrangerer de åpne dager med blomstervandringer, slåttedugnader, «Lys i gamle hus» med mer.

Mange finneplasser på Romerike

I boka «Barneminner fra Lillestrømkanten omkring 1900» er det et kapittel om finne-innvandringen i Norge. Du kan lese boka digitalt på Nasjonalbibliotekets bokhylle. Søk hele tittelen.

Barndomsminner -

Bokas tittelark

Svenskekongen Karl IX i Sverige visste at finnefolket var flinke til å dyrke jord i skogene. Da ingen i Sverige ville ta på seg jobben med å gjøre skogen om til dyrka jord, inviterte han finnene til den jobben. Og finnen kom, men stoppet ikke i Sverige. Til Norge kom innvandringen først til Solørtraktene, så nordover og sørover, så vestover til Odal, Romerike og Hadeland med Nordmarka.

I 1668 ga kongen fogdene beskjed om å holde manntall over alle finner. I følge boka var det mange finner i Nes og Aurskog – den nå nominerte Mikkelsrud ble nok ryddet i denne tida. I Hurdal var det hele 28 finnefamilier som hadde slått seg til. Svedjet – brent – skog og sådd rug i asken, for å fortelle kortversjonen. I Nordmarka var det 17 familier.

I Østmarka var Vangen en finneplass, i Enebakk var det finneplasser påmKjærsrud i Dalefjerdingen oig Gjevelsrud i Ytre Enebakk. Innenfor Haugstein har vi plassen Påstrand. I rælingen finner vi plassene Djupdalen, Romperud, Jahrstangen og Murrterud. Innenfor Losby i Lørenskog har vi Finland, Sotua, Tangen og Gjeirrud. Navn som tyder på finneplasser.

Andre nominerte til Kulturlandskapsprisen er grnneierlaget – Steinsletta i Hole kommune, og Hedda og Egil Kortnes med husmannsplassen Bøensætre i Aremark.

 

Reklamer

Sag – trevare – industri – det grønne skiftet

Industrihistorie blir mer og mer interessant. Våre politiske partier har landsmøter i tur og orden. Alle diskuterer klima og det grønne skiftet – og hva vi skal leve av når bruk av fossilt brensel må ned og oljen fases ut.

Da er det i alle fall interessant – og kanskje noe å lære – av å se på Romerike og vår egen  industrihistorie. Da er det ikke unaturlig å ta utgangspunkt i Strømmen.

Strømmen - boka

Boka om Strømmens Værksted

Vi har alle hørt om fløting, sagbruk, plankekjøring og cellulose eller annen produksjon av tømmerstokken.

SWtrømmenSkjervasaga

Modige politikere opptatt av bærekraft spissformulerer: «Alt vi kan lage av olje kan vi lage av tømmerstokken».

StrømmenFløtingGlomma

Tømmerfløting på Glomma

Tre som bygningsmateriale er i vinden som aldri før: Søk f.eks. på «Valle Wood» på google.

StrømmenTrevare

En kunne også trehusbygging på Strømmen. Strømmen trevare bygde ferdighus – eksportert bl.a. til Grønland, Island, Sør-Amerika, Afrika, og til og med til hvalstasjonen på Sør-Georgia i Sør-Atlanteren.

Men så var det industrihistorien.

Strømmens Værksted med Sagelva

Strømmen Værksted ved Sagelva

Den største industribedriften i området, Strømmens verksted, er blitt til Strømmen Storsenter – landets største i antall butikker, med mer enn 200 butikker under samme tak. I omsetning er Strømmen landets neste største (over 6 milliarder i året), bare slått av Sandvika Storsenter.

StrømmenVæ1938

Strømmen Verksted på 1930-tallet

Men før det var det produksjon på Strømmen. Produksjon med lang tradisjon. I
I 1873 startet Wincentz Thurman Ihlen sitt mekaniske verksted og jernstøperi på Strømmen. Han var fra en handelsfamilie, og gjennom giftermål kom han inn i datidens trelastaristokrati. Flere av disse familien var svært delaktige i oppbyggingen av det nye, industrielle Norge fra tidlig på 1800-tallet. W. T. Ihlen falt inn i mønsteret da han kjøpte Fjeldhammer gård og Bruk, samt saga Fossen i Sagelva ca. 1860.
Vi lar bildene fortelle litt av historien om produksjonen på Strømmens Værksted:

StrømmenVæTog

Produksjon av tog har vært viktig

StrømmenVæBuss

Den typiske Strømmen-bussen
StrømmenVæBilparade

Bilparade – biler montert sammen på Strømmens Værstedk

SytrømmenVæBillakk

Billakkering var farlige saker – den gangen før krigen var verneutstyret svært mangelfullt

StrømmenVæSkipspropell

Båtpropellene var svære saker

 

Grorud – gårdsbruk – fabrikker og bydel

For bønder fra omlandet som reiste Trondhjemsveien til Kristiania, ble Grorud og Groruddalen et begrep. Da Hovedbanene mellom Kristiania og Eidsvold ble åpnet i 1854, lå Grorud stasjon omtrent midt mellom de to endepunktene

Gårdsnavnet er sannsynligvis satt sammen av kvinnenavnet Gro og rud – rydning. Gården nevnes ikke i middelalderen, men i jordebøkene fra 1610 og senere er den oppført. Gården har hatt en rekke eiere, og er delt flere ganger. (Dette kan du lese digitalt i boka Akersgårder på www.nb.no).

GrorudPostkort

Fabrikker

Alnaelva som renner forbi Grorud la grunnlaget for utvikling av flere fabrikker.  Det høyeste fossefallet er Leirfallet. Fossen var tidlig drivkraft for sagbruk i området. I 1867 ble Lerfossen Klædefabrik, omdøpt til Grorud Klædefabrik, anlagt ved fossen.

GrorudTekstilfabrikk

Grorud Tekstilfabrikk
Tidlig på 1870-tallet bygget Oskar Rasmussen shoddyfabrikk. Shoddy er navnet på gjenvunnet ullmateriale. Fabrikken samlet inn kluter og filler og laget shoddy. I starten på industrieventyret ved elva, kom arbeiderne fra husmannsstuene og gården rundt i dalen. Etter hvert som det skjøt fart, ble det bygget egne arbeiderboliger i området. Arbeiderboligene på Sagstuen ble bygget i 1867.

 Jernbanen

I 1854 ble Hovedbanen fra Kristiania til Eidsvoll åpnet. Grorud ble en sentral stasjon, som styrket både næringsutvikling og bosetting i dalen.

GrorudJernbane

Grorud jernbanestasjon

Grorud senter

GrorudSenter

Vi nevnte Trondheimsveien. Når biltrafikken tom av etter krigen, ble veien sentral i all transport nordover fra hovedstaden. Planen for Grorud Senter ble utarbeidet i 1960, av arkitekt Harald Klem. Senteret besto opprinnelig av fire bygninger plassert rundt et torg. Disse er der enda, men senteret er forandret og utbygd.

Grorud T-bane ble åpnet i 1966. Stasjonen er tegnet av arkitekt Håkon Mjelva, som også er arkitekten bak ammerudbebyggelsen.

GrorudT-bane

Her åpner daværende ordfører Brynjulf Bull Grorudbanen fram ti Grorud stasjon. Bak ser vi Ammerudblokkene.

GrorudBøkene

Boka «Oppdrag Groruddalen» er gitt ut som en del av Grorudsatsningen. Den er en kulturhistorisk guide for alle som vil lære mer om denne store og viktige bydelen.

Illusttrasjonene er faksimiler fra boka.

ENEBAKK-KIRKENE PÅ POSTKORT

Hvis jernbanen hadde kommet gjennom Enebakk ville mye vært annerledes. En ting som ganske sikkert også ville vært annerledes, er antallet postkort fra bygda. Jernbanestasjoner er et yndet tema for stedskort.

Kirkene – og særlig hovedkirken – er motiv på flere av postkortene fra Enebakk. Her er fire av dem, kanskje finnes flere?

Kirke1

Her er begge kirkene i Enebakk avbildet. Kortet er poststemplet – altså sendt-  i 1911. Det er utgitt på «Fot. Larsen – Norman’s Kortforlag. Carl Norman (1866 – 1960) startet dette forlaget som 20-åring, altså i 1886.

Enebakk kirke er en steinkirke fra middelalderen. Den ble reist på 1100-tallet, men akkurat innvielsesdatoen diskuteres. At Enebakk så tidlig fikk en steinkirke, tyder på at bygda hadde en viss betydning. Enebakk lå sentralt i forhold til den tidens veier, spesielt i forhold til vannveiene som Glomma/Øyeren, og også et slep (sommervei) og en vintervei gjennom Østmarka og Ekebergdalen.

Mari kirke sto ferdig i 1761. Det er en tømmerkirke, muliggjort gjennom enkefru Maren Kemps testamente, som inneholdt en gave på 3000 riksdaler + tomt til «Mariae kirke». Bøndene i området ga tømmer, og kirken ble bygd v lokale håndverkere.

Kirker2

Dette er også et gammelt kort (håNdkolorert) , utgitt av «Carl Norman, Hamar». Det ser ut som Norman var etablert på Hamar fra 1919 til  1941, da han flyttet forlaget til Oslo.

Kirker3

Dette er et nyere kort, også med «Enerett Normans kunstforlag». Vi ser at deler av hekken er vekk. Den brant a. 1960.

Kirker4

Fra interiøret i Enebakk kirke, Madonnaene med Jesusbarnet, datert 1230 – 1250. Det er en kopi som står i kirken, originalen er utstilt i Middelaldersalen på Historisk museum i Oslo.

Enebakk historielag har 45 forskjellige postkort fra Enebakk i sitt fotoarkiv. Disse ligger i egen mappe på www.enebakkhistorielag,no. Flere publiseringer vil komme etter hvert.

7500 på elektrisk trikk gjennom Kristianias gater

Avisene skriver om kaos i byen da den elektriske trikken kom til Kristiania for temmelig nøyaktig 125 år siden. Første lørdagen den var i drift – nemlig den 3. mars 1894 – benyttet hele 7500 mennesker anledningen til en trikketur gjennom Kristianias gater.

TrikkOslo

Faksimile fra Aftenposten 05.03.19. Det var reklame på trikken den gangen også. Her er det «Pellerins Margarin» som har kjøpt takplassen

Folk ventet på Jernbanetorget, men mange fikk ikke plass. Dermed trasket de til Majorstua i håp om at det var lettere å få plass på tilbaketuren. Politiet hadde et svare strev med å holde orden på køene av reiseglade mennesker.

TrikkStortinget

Trikkevogner trukket av hest, ved Stortinget

TrikkHestOslo

…….og utenfor Grand Hotel i Karl Johansgtate

Nå var det ikke det at de ikke hadde sittet i en trikkevogn før: Selve trikkene og skinnene hadde vært i bruk en stund, men da trukket av hester, slik vi ser på disse to gamle postkortene fra Karl Johansgate (bilder fra tidlig 1890, utgitt som postkort av Nationalbiblioteket).

Og hestene var ikke spent i fra vognene denne åpningsdagen heller, så mange av de som ikke fikk plass på den elektriske vognen måtte ta til takke med hesteskyss ned fra Majorstuen.

Trikkemuseet: https://sporveismuseet.no

Tre personer – tre århundrer

Siste nummer av Skytilen fra Romerike historielag ((1 – 2019) har bl.a. artikler om tre personer. Skal vi si – tre skjebner – fra tre forskjellige århundrer. Alle fra Romerike.
Samtidig som de forteller historien om personene forteller de mye samfunnet de levde i, om klasser og forskjeller, og grunnene til forskjellene. Les bare:

TrePersoner1

Slekten Røring i Gjerdrum

Agnes Radic skriver om den norske grenen av slekten Røring.  I Norge begynner den med Edvard Røring, sorenskriver  på Øvre Romerike i årene 1710 til 1731, bosatt på Thorshov i Gjerdrum. Vi er altså i det 18.århundre og det siste hundreåret av dansketida. Familøie Røring var fra Ålborg i Danmark, opprinnelig kanskje fra Hannover.
Røring hadde studert i København. På et tidspunkt kom han som skriver på Det norske kanselli på Akershus festning.. Så søkte han, og fikk sorenskriverstillingen på Øvre Romerike. Han søkte om fogdstillinger. Fogden krevde inn skatter. Sorenskriveren var nærmest en sekretær for fogden. Lønnen skulle komme fra bøndene. Dette var ikke så populært. Sorenskriver Røring var gift to ganger og hadde 15 barn. Lønnen kunne ofte bli for liten til å underholde familien, og kongen stilte krongods til disposisjon, dvs. gårder som tidligere hadde vært kirke- og klostergods. De skulle tilbake til kongen, men i noen tilfelle fikk sorenskriveren kjøpe garden etter at han fratrådte. Røring fikk kjøpe Thorhov, som seinere gikk i arv i familien.
Alt i alt tilhøre nok Røring makteliten, og greide seg noenlunde greit.

TrePersoner2

Søren Nilsen Møien

Søren Nilsen Møien levde i det 19. århundre, født i Odalen i 1844, og døde i 1891. Da bodde han i Skedsmo.
Forfatteren Terje Møien skriver om Sørens oppvekst «Uten å kunne konkludere noe, så hadde nok ikke Søren en barndom fylt med nok omsorg og kjærlighet». Som eiendomsløse husmenn, levde familien på bondens nåde. Barna ble ofte adoptert bort. Søren havnet på det som het «de skrå bredder», og ble fengslet for tyveri. For å gjøre en lang historie kort, gikk Søren ut og inn av fengselet mer eller mindre hele livet.

Og hva var det Søren stort sett stjal? Jo «diverse klær, sko, støvler og mat. Altså livsnødvendigheter for seg og familien. Han flyktet fra fengselet flere gang, så ingen annen utvei enn å stjele, og ble fengslet igjen. Han ble betegnet som «farlig», men var nok «farlig» for skinkene rundt på velfylte stabbur. Han ble aldri betegnet som voldelig.
I januar 1891 ble han innlagt på Rikshospitalet og døde kort tid etter.

TrePersoner3

Lauritz på Skårerødegården

Nå er vi i det 20. århundre – i Lørenskog. Aage Wiik forteller en hverdagshistorie om en av de mange som ikke stakk seg fram, som gjorde en jobb og fylte sin plass hele livet, uten å klage og uten å belaste noe sosialbudsjett og knapt nok helsebudsjettet.

Lauritz Madsen var 37 år i frigjøringsåret 1945. da kom han til Oslo fra Trøndelag for å søke jobb. Jens Ruud på Skårerødegården trengte en gårdskar og tok turen til arbeidsformidlingen i Oslo. Der møtte han Lauritz. Det endte med at Lauritz fikk tjeneste på gården. Han var som poteten – kunne brukes til det meste. Han fikk rom i drengestua på gården og fylte livet sitt med gardsarbeid. Han fortsatte å bo i drengestua også etter at han ble pensjonist. Han var ofte å se på sykkel, også på tider av året da sykkel ikke var det best framkomstmiddelet. Det endte med at han en dag seilte overende på glattføret og endte på Sentralsykehuset. Oppholdet ble ikke langvarig – helst ville han tilbake til drengestua, men døde på nyttårsaften år 2000, 92 år gammel.

(Alle illustrasjoner er faksimiler fra Skytilen 1 – 19)

Oljevirksomhet i Oslofjorden

Oljealderen gjorde sitt inntog på Nesodden og i Oslofjorden mot slutten av 1800-tallet da firmaet A. Hiorth etablerte seg på Steilene. Få år seinere (i 1898) ble tankanlegget overtatt av Østlandske Petroleumacompagnie – senere ESSO. Dette var etter at det var funnet olje i Pennsylvania i USA, og Rockefellerselskapet «erobret verden».

OljeTapping

Oljen tok over opplysningen etter talglyset

Og det var tiden for at petroleumslampen tok over opplysningen i de tusen hjem og på gatene. Disse lampene tok over etter talglys og tyristikker til opplysning, sammen med lyset fra varmen i grua.
Vi vet at omtrent samtidig var det utviklet en metode for å utvinne tyriolje fra norsk furu – Hom Jølsen i Enebakk hadde klar et opplegg for slik produksjon. Men den norske tyriolja ble raskt utkonkurrert av den langt billigere parafinen fra USA.

OljeSteilene

Oljetankene på Steilene

Utbyggingen på Steilene i Oslofjorden – vi er mange som husker oljetankene på den lille øya ved Nesoddlandet. Fra før var det fyr på den ytterste Steilene-øya, og flere fiskere bodde her. Nå ble det bygd brygger og kaianlegg, og blanke tanker, tapperi og tønnefabrikk. Steilene ble en av landets største tankanlegg. I anleggsperioden var det mer enn 100 ansatte, etter ferdig utbygging var den stabilt en arbeidsstokk på 30. Det vokste opp et lite samfunn med arbeiderboliger, skippergårder, skole og postkontor.

Oljen ble levert av tankbåter, opptil 50 i året. Sjøen ble transportåren også for videre distribusjon av oljen, etter som landeveien til området var dårlig og tungvinn. Olje ble levert til kundene på trefat og femliters oljekanner, og transportert på egne lektere.

Seinere kom det flere oljeselskapet i fjorden: SHELL kom til Granerudstøa og BP til Fagerstrand. I 1950-årene ble det meste av virksomheten flyttet til Sjursøya. Nå er det også slutt. Og det er slutt på oljevirksomheten som en bygde- og distriktsnæring.