BØKER SOM GAVE – JULETILBUD

 

JulegaveKara          Lars Leira: Kara på gara        kr. 50.-

https://flisbyenbokblogg.wordpress.com/2016/03/18/kara-pa-gara%e2%80%a8-sma-bygdebrev/

JulegaveStrømmen     Dampskipet Strømmen og livet på Øyeren    kr. 50.-

https://flisbyenbokblogg.wordpress.com/2016/03/18/dampskipet-strommen-og-livet-pa-oyeren/

        JulegaveNæringslivet                   Næringslivet på 1950-tallet        kr. 50.-

https://flisbyenbokblogg.wordpress.com/2016/03/18/naeringslivet-pa-1950-tallet/

 

    JulegaveConnyConny Dahl: Et liv i landbruket på Romerike        kr. 50.-

https://flisbyenbokblogg.wordpress.com/2016/03/18/et-liv-i-landbruket-pa-romerike/

     JulegaveSmåbrukSolveig Krogh: Minner fra et småbruk på 1950 og 60-tallet kr. 50.-

https://flisbyenbokblogg.wordpress.com/2016/03/18/minner-fra-et-smabruk-pa-1950-og-60-tallet/

       JulegaveCellulosenBjørn W. Grønna: Et arbeidsliv på Cellulosen     kr. 50.-

https://flisbyenbokblogg.wordpress.com/2016/03/18/et-arbeidsliv-pa-cellulosen-av-bjorn-a-gronna%e2%80%a8/

        JulegaveHansBorgenHåkon Tysdal/Odd K. Skjegstad: Hans Borgen    

kr. 100.-

https://flisbyenbokblogg.wordpress.com/2016/03/03/hans-borgen/

             JulegaveGyldenløve
Lone Hansen: Gyldenløves kriger      kr. 269.-

https://flisbyenbokblogg.wordpress.com/2016/08/17/romerike-i-historien-tegn-ny-historisk-roman-fra-romeriking/

Portofritt ved kjøp over kr. 200, ellers porto kr. 40 i tillegg til bokprisen.

 

Reklamer

Sagaen om Rælingen

Rælingen1Boka

«Det skumrer på Huldreheimen!!»
Høstens sprøeste og sprekeste lokalhistoriepublikasjon kommer i ord og streker fra Rælingduoen Ivan Emberland og Øyvind Sveen. Utgiver er Rælingen kommune.

En skoleklasse på kulturvandring ledet av en kulturkonsulent (?) blir overtatt av Mari Kollen, etter å ha stønnet seg gjennom orientering om beiterettigheter og Ramstadslottet på 394 meter, og ned på Ramstadsjøen.

Rælingen2Svartedauden

Svartedauden

Og med Mari Kollen blir det fart på Ræling-historia: Huldreheimen, med innslag av Kristiania-fiffen, Victor Bernau og Johan Halvorsen. Svartedauden midt på 1300-tallet som skapte Ødegårdene mellom Strøm og Åmot blir levende historie for unger med adresse Øgardshøgda! Fangehull  og dødsdommer på Bygdetunet, svenskekongen kommer  i 1716 og så en spjælete  alpinkonge i neste rute, krig og tyske fly og Milorgslipp i Marka.

Kom ikke å si at Ræling-historia ikke er spennende. Men hva skjer på årsmøte i Fet historielag………… (etter at kommunene ble splittet i 1929) ?

Rælingen3Eksempel

Jeg sier ikke mer- les sjøl!

Asbjørn Dørumsgards dikt i ord, toner og bilder

«Viser langs skogsti og kløvereng» av Tom G. Bentgson fra Rælingen ble nylig lansert, på julemøte i Rælingen Historielag.

TomOmslag fra PH             Tom2Dørumsgard

Boka                                                 Asbjørn Dørumsgard, tegnet av Henrik Sørensen

Her er det mye lokalhistorie fra ei typisk romeriksbygd. Dørumsgaard skreiv dikta sine på romeriksmål. Temaene kunne være almene, om natur og bygdekultur, også og kjærlighet, både mellom mennesker og til naturen. Utgangspunktet var ofte konkrete opplevelser av «skytilen hennes mor», «myra hime» eller hvor vakkert det er ved Øyernstranda. Tom er naturfotograf, og boka er gjennomillustrert med vakre bilder fra romeriksnaturen.
Tom4NaturSol

Øyernstranda

«Nytt» dikt

Et «nytt» dikt – ikke tidligere publisert, er med i boka. Det var Dørumsgaards svigerdatter, Bodil Dørumsgaard som hadde funnet diktet «Siste våren», antakelig skrevet kjort tid før han gikk bort i 1968.

Asbjørn Dørumsgard var lyriker, redaktør for flere tidsskrifter og lokalaviser, lokalpolitiker og lokalhistoriker. Han ga ut 16 diktsamlinger, og var ordfører i Fet og Rælingen i 18 år.
Boka presenterer hans dikt i ord, toner og bilder. Tom G. Bengtson har tonesatt noen av diktene. I boka har han en kort tekst til hvert dikt. Diktene følges av noter.

Tom2
Tom G. Bengtson har vokst opp i Rælingen. Han arbeidet i Rælingen kommune en årrekke, blant annet som kulturkonsulent og miljøvernrådgiver. Han har hatt god tilgang på lokal kulturhistorie og naturforvaltning.
Som ivrig amatørfotograf er han godt kjent i Romerikes mangfoldige natur. Han har tidligere gitt ut naturboka «Fra Øyerstrand til Ramstadslott» i 1990. Som visesanger har han satt tone til mange av Asbjørn Dørumsgards dikt, og flere av visene ble gitt ut på CD «…skogens sus og somrens sang…» i 2013.

Tom3

 

Vann til befolkningen i Christiania gjennom rør av hule stokker

Leif Gjerland skriver i Aftenposten om vannforsyningen til hovedstaden gjennom historien. Middelalderbyens befolkning i Bjørvika hadde ferskvann nok fra Alnaelva. Men da Christian IV beordret byen flyttet vestover mot Akershus festning ble vannforsyningen et problem. En kunne tenke at Akerselva var en nærliggende mulighet, men den lå for lavt til å være et alternativ.

 

OslovannVannuttakVøyenenga                                       OslovannVannrør

Vanninntak ved Vøyenenga og vannrør av hul stokk
(faksimiler fra Aftenposten)

Dermed måtte en legge vanninntaket høyere opp. Stedet ble Sagene – da ble det fall ned til bybebyggelsen i kvadraturen under Akershus.  Noe som kunne lede vannet kontrollert var nødvendig. Løsningen – dette var på 1600-tallet – ble trestammer som ble hult ut med en åpning på omtrent 10 cm. Disse ble klinket sammen med jernbeslag. Og de måtet graves ned for at vannet ikke skulle fryse om vinteren.

OslovannVannpostKone

Klesvask ved vannpost

Så kom industrialiseringen midt på 1800-tallet, særlig ved fossene i Akerselva. Miljøproblemer regnet en ikke med, og avfallet fra industrien ble sluppet rett ut i elva. Elvevannet ble dårlig egnet som drikkevann. Løsningen: Flytte inntaket enda lengre opp mot Marka. Men da ble trykket for høgt og skapte problemer for trerørene. Det måtte graves ut et trykkreduksjonsbasseng. På toppen av bassenget ble det bygget en vannvokterbolig på Bjølsen. Den ble bygget i 1867, og ligger der fortsatt.

OslovannVannvokterboligen

Vannvokterboligen (faksimile fra Aftenposten)

Så vet vi at det etter hvert ble nødvendig med anlegg for å bearbeide og rense vannet før det blir drikkevann.
Jeg har skrevet tidligere om boka «Nok vann til byen», om vannforbruket i Oslo fra 1886 til 2015, og gitt ut av Vann- og avløpsetaten i Oslo kommune.

OslovannBoka

Boka om vannforsyning

https://flisbyenbokblogg.wordpress.com/?s=Nok+vann+til+byen

Lillestrøm fra 1860 til 2020

Svein Sandnes har skrevet og utgitt en bok om Lillestrøms historie. Han starter med  Lillestrøm som knutepunkt på Hovedbanen Kristiania – Eidsvoll, og slutter med stortingsvedtaket om sammenslåing av Skedsmo, Sørum og Fet fra 1. januar 2020.

LillestrømDampsag            LillestrømBoka

Lillestrøm Dampsag                                                 Boka

Hovedbanen ble åpnet i 1854. I 1857 vedtok Stortinget utbygging av Kongsvingerbanen. Stasjonen lå på garden Lille Strøm. Her ble det for trangt til spordele, og stasjonen ble flyttet fra Rælingsida over Nitelva til Sørums-måsan. Og beholdt navnet Lillestrøm.
Samtidig ble det vedtatt at Øyeren skulle reguleres for å forhindre flom. Den tredje politiske begivenheten Sandnes oppgir som grunnlag for utvikling av «byen» Lillestrøm, var opphevingen av sagbruksprivilegiene fra 1860. Når det falt sammen med utvikling av dampteknikken til å trekke bl.a. sagbruk, trengte ikke sagene lenger ligge ved foss. Det ble fritt fram for bygging av sagbruk ut over måsan.

LillestrømHammeringManAniota Orlund    LillestrømLydn av

«Hammering man» og tidligere ordfører Anita Orlund (til venstre) og  Kunstparkens siste tilskudd «Lyden av Lillestrøm (til høyre)

Sakte vokste byen fra. Det er det boka beskriver: Befolkningsutvikling, utvikling av arbeidsplasser og næringsliv. Fra torvfabrikk, sagbruk og trelast, til cellulose, bakelitt og lim, og mekanisk industri. Samtidig ble det grobunn for transport, handel og bank- og annen økonomisk virksomhet.

Også skoler og undervisning, ordensmakt og fattigunderstøttelse, fagforeninger og arbeidskonflikter får sin plass. Kommuneutvikling og sammenslåing med Skedsmo også.

Kjeller flyplass plasserte Lillestrøm sentral i krigshandlingene i Norge. Omtale av krigen gis god plass i boka.

LillestrømVannfonteneLeif Tangen

Vannfontenen i Nitelva, for anledningen utstyrt som lysfontene (foto Leif Tangen)

Med andre ord. De fleste delene av en 160-års historie er med. Sandnes betegner boka som «en introduksjon til Lillestrøms historie for de mange som etter hvert vil befolke dette vekstsenteret på Nedre Romerike». Det er forsiktig tatt i! Boka burde være obligatorisk på alle skoler. Storformatet (245 x 300 mm bokblokk), 144 sider med mer enn 150 bilder, egner seg utmerket som coffee-table bok på samtlige lærerværelser i området.

 

Tatere og omreisende kramkarer

Jeg har tidligere skrevet om Henrik Langjord (1881 – 1987) og hans «etterlatte skrifter» hos Enebakk Historielag. Da skrev jeg om tømmerdrift (følg lenken). Jeg har også skrevet blogginnlegg om tatere på Romerike tidligere, bl.a.med bøkene til Tor Gotaas.  (følg lenken).

Åser gård

Åser gård der Henrik Langjord vokste opp

TaterDalefj.1920

Lengre ut i Dalefjerdingen på samme tiden (Jar gård 1920)

Henrik Langjord husker taterne fra sin oppvekst.

«På den tid var det også omreisende tatere som for omkring i flere bygder. De hadde hester og vogner med mange koner og unger på lasset, de tagg om alt mulig helst mat. Et slikt følge med tre fulle vogner kom hjem til Tarm en gang far var borte, og mor fant snart en måte og få de til å reise videre. Hun sa til oss barna, nå må dere være helt rolige inne så skal jeg få de vekk fra gården. Dere må ikke se ut gjennom vinduene. Mor gik ut til dem å sa «dere må reise herfra med en gang for alle ungene er blitt syke, og mann i huset har reist efter legen og det omtrent sikkert at det er smittet av en sykdom, får alle fem ble syke på få dage, dere skal få et kjøttstykke hvis dere vil reise med en gang» og de reiste da de hadde fåt et stykke salt kjøtt. De slog sig ned på Fløtten hvor de laget bål ute på gårdsplassen. En svær gryte hadde de med sig, og kokte sammen kjøtt og flesk med en masse grønnsaker og poteter. Og da maten var ferdig spiste de så de hadde vondt efterpå, slik at de tullet seg rundt og jamret sig for de hadde det vont».

Tater2Gotaas’ bøker om tatrene

Her vil jeg vise til en god romanserie av Britt Karin Larsen, som forteller om taterne og hvordan de ble behandlet i forrige århundre. Britt Karin Larsen har høstet stor suksess med bøkene om folket på Finnskogen. Hennes store gjennombrudd kom med «tater-trilogien» – De som ser etter tegn, De usynliges by og Sangen om løpende hester. Bøkene er tilgjengelig i en samleutgave.

Tatere1

Samleutgaven

De som ser etter tegn:
Vi følger fire forskjellige taterfamilier gjennom reiser, arbeid, ekteskap, fødsler og dødsfall. De overlever strabasiøse kår ved å være dyktige musikere, småhandlere, hestefolk og gryte- og kjelereperatører. Men de er mer eller mindre uønsket overalt. Norske bønder er både tiltrukket og frastøtt av dette mystiske, stolte og uberegnelige folket. Og det ikke bøndene klarte å rense bort tok de norske myndighetene seg av.

De usynliges by:
I denne andre romanen om taternes historie i Norge har handling fra tidlig 20-tall og frem til fredsdagen 8. mai 1945. Vi følger fremdeles de fire taterfamiliene fra De som ser etter tegn i et vakkert mylder av episodiske småstykker der motsetningene mellom disse reisende og storsamfunnet er markant. Nå vinner ikke ideene om rasehygiene innpass og gjør seg konkret gjeldene: «De har gjort noe med meg, slik at jeg ikke er farlig for noe kvinnfolk lenger», sier Elias.

Sangen om løpende hester:
Nå blir det store endringer i taternes liv. Minoritetsgruppen slites mellom sin sjølbevissthet og mindreverdighetskomplekset storsamfunnet gir dem. Motivkretsene er som før, og dreier
seg omkring familie, generasjoner, ætt, kjærlighet, sjalusi, hat, strenge
regler for kultur og ukultur, kampen for å overleve, den endelause
striden mellom bonde og fant.

Omreisende kramkarer

KramkarHans Dørnberger

Kramkar, maleri av Hans Dôrnberger (I en parentes, kjæreste med enebakkforfatteren Ragnhild Jølsen. Les f.eks. «Fra Ign til Fontana di Trevi».     

Omreisende kramkarer var også et fenomen etter veiene i forrige århundre. Henrik Langjord skriver: «Det var også omreisende kramkarer, en av dem vi kalte ham populært får «Aasepetter» hadde tøier av mange slag i en sver lærskreppe som han bar med seg på ryggen. Han hadde også en stor blikkeske som han småtterier fra penaler til lekesaker og småverktøy og det var så moro og se han pakke opp så mye rart de sa at han hadde tjent mange penger som han hadde opparbeidet sig gjennom en fast rute i Enebakk, Spydeberg og Hobøl. En fast rute for overnating hadde han, og han fortalte nyt fra disse bygder hvor han var godt kjendt fra saker som hadde været oppe i herredstyrene og som skulde opp der. Han var jo også litt av en lokalavis som andre ting som hente i hans distrikt. Selvfølgelig fik han mat gratis der han ville. Populær var han. Det var også andre reisende kramkarer, men disse drev virksomheten som en kamuflasje for tigging. Jeg husker serlig en som hadde vert annleggsarbeider og han sa: han hadde sine penger i brennevinsbanken og derfor hadde han ingen når han ble gammel, som han kunne hat hvis han hadde været forsigelig. Han hadde flyttet så ofte fra bygd til bygd at han ingen hjemstavn hadde. Bergensbanen var under bygging i denne tida, han tok av og til turer dit opp for å besøke gamle arbeidskammerater, og de hjelper han bestandig med penger, sa han. Når jeg siden har brakt i erfaring at middelfortjenesten pr. dag i anlægstiden var mellem 3,50 og 3,00 kr så måtte jo hjertelaget vært ganske ømt. Denne mann var altid rent og prent kledt og aldri så han slik ut som han hadde drukket».

 

 

 

 

 

 

«Fra de sydligste skoger i Dalefjerdingen…» – om å få tømmeret ned til Øyeren

Tømmerfløtingen på Øyeren, arbeidet på lensene og tømmerslep sørover Øyeren til Mørkfoss, er godt dokumentert. Her er en liten historie  fra Enebakk, om hvordan tømmeret ble kjørt ned til «Øyerstrand» fra de «sydlige skoger i Dalefjerdingen». Fra gardene lengst i sør, Sundby-gardene, Borud gardene og Åser (Tarm som garden het den gangen) ble tømmeret kjørt med hest sørover og ned til Vasholen ved grensa mot Stegen og Spydeberg.
Skog 1

Postkort fra Dalefjerdingen. Åsene i bakgrunnen tilhører gardene sør i grenda.

Historia finnes i Enebakk Historielags arkiver, og er skrevet av Henrik Langjord (1891 – 1987) fra Åser (Tarm). Henrik jobbet et langt liv som lok-fører, og var aktiv skribent (bl.a. i interne NSB-blader på sine eldre dager.

Skog 2

Slik ligger tømmeret sør i Øyeren. Her havnet tømmeret fra gardene sør i Dalefjerdingen, Enebakk.

Skog 3

Tømmerdoning, tegnet av Ulf Oppegaard

Veien ned til Vasholen var stupbratt, og ofte full av issvuller. For å komme helskinnet ned med tømmerlasset, hadde de sine metoder, som Henrik beskriver: De koblet fra Geita fra tømmerdoningen, slik at tømmerlasset slepet med og virket som brems. Og hvordan fikk de koblet fra geita? Jo – de hadde laget seg en dump som de kjørte slik at geita ble hengende over. Tømmerlasset ble liggende på fast mark bakerst, og geita ble hengende i lifta og kunne kobles løs. I tillegg slo de en trosse rund meien på bukken. «Alle som skulle selge tømmer arbeidet sammen for å få tømmerveien stann», skriver Henrik Langjord til slutt.

Skog 4

Ign nr 3 fra år 2000 er temanummer på skog i Enebakk. Ligger elektronisk på www.enebakkhistorielag.no.

Skogsdrift Dalefjerdingen 7

Her ser du hvordan Dalefjerdingen ligger ved Øyeren. Enebakk Aktiemeieri i forgrunnen

Les også

https://flisbyenbokblogg.wordpress.com/2017/10/06/der-skogen-suser/