Teglverk langs Glomma i Østfold

Jeg har tidligere skrevet om teglverk på Romerike. Der omtale jeg  bl.a. Vormen forenede teglverk på Eidsvoll, flere teglverk på Nes og i Ullensaker, og Norby Bruk i Rælingen.

Boka «Glimt fra teglverkindustrien ved Glommas munning», gitt ut av Fredrikstad og omegns Historielags skrifter, gir en fin oversikt over denne industrien sørover i Østfold.

Det eldste

TeglØNabbetorp     TeglØ1250
Det eldste spor etter organisert teglbrenning er funnet ved Valdisholm ved Glomma. Dette antar en er fra 1200-tallet. Sannsynligvis ble det satt i gang for å bygge en borg (Asbjørn Jonsonbs) på Valdisholm. Det eldste teglverket slik vi regner verk, er Nabbetorp Teglverk, anlagt 1660.

 

TeglØHåndarbeidTeglØTrillebokkSlit

Håndarbeid                                            Slit med trillebokken

TeglØStakingOvn      TeglØLasting

Stabling i ovnen                                    De ferdige teglsteinene lastes på pram for utskiping

Festningsanleggene

Behov for teglstein til de omfattende festningsanleggene i Gamle Fredrikstad oppgis som en hovedgrunn til alle teglsteinsanleggene langs Glomma. Også murtvangen i Christiania som ble innført i 1714. Begrunnelsen for murtvangen var «Træbebyggelsen alene var den rætte årsak til at saa mange Ulykker som Tid til efter anden denne By omgaaende i saa Maade var det høiligen at ønske at alle saadanne Træhuse kunde vorde afskaffede».

Og teglverk ble satt i gang. Denne taksten fra 1903  over teglverk i Fredrikstad taler sitt klare språk:

TeglØBok       TeglBokaLandet

Bøkene

(https://flisbyenbokblogg.wordpress.com/2017/02/02/teglindustrien-pa-romerike

Reklamer

Stalsberg gård på Strømmen og forfatteren Ragnhild Jølsen fra Enebakk

Nyeste nummer av Skytilen fra Romerike Historielag – nr. 3 for 2018 – er ute.

RagnhildJBoka

Boka om Ragnhild Jølsen som ble utgitt av Enebakk historielag i forbindelse med 100-års markeringen av forfatterinnens død (for 10 år siden

Vi kommer tilbake til andre deler av innholdet i Skytilen, men starter med en interessant artikkel av Steinar Bunæs om Stalsberg gård på Strømmen i Skedsmo

RagnhilJSkytilen.

Skytilen 3/18

RagnhilJStaksberg

Artikkelen om Stalsberg

Stalsberg er en gammel gård med rik historie, som omtales første gang i Haakon Haakonsens saga 1217 – 63. I sin tid gikk garden helt fra Nitelva til Losby, med 25 husmannsplasser, 16 sager med sagmesterboliger og to møller. Også Lørenskog kirke lå på eiendommen. Kirken ble solgt til Skedsmo kommune i 1856. Stalsberghaven gravlund ligger i området i dag.

Som et tillegg til artikkelen om Stalsberg er det hentet inn en tekst fra Lokalhistoriewiki om dagliglivet på gården. Den omtaler en særoppgave ved Lillestrøm gymnas fra 1971 skrevet av Dag Helge Eid. Han skriver bl.a. om store forskjeller mellom herskap og tjenestefolk, og de forskjelliges gjøremål.

RagnhilJEllaAnker

Ella Ankers beskrivelse av Ragnhild Jølsen

Også Ragnhild Jølsen, forfatteren fra Enebakk, nevnes. Vi vet at hennes mor kom fra Stalsberg, og Ragnhild var kusine til barna på Stalsberg. En tid var hun guvernante for Anne Marie Holsen, en «snill og flink guvernante i følge forfatteren.
Etter som det i år er 110 år side Ragnhild Jølsen døde, benytter vi anledningen til å minne om en bok Enebakk Historielag ga ut i forbindelse med 100-års markeringen for 10 ås siden. Boka kan lånes på biblioteket eller kjøpes hos Enebakk Historielag.
Vi gjengir bokomtalen:

«Fra Ign til Fontana di Trevy» er en «biografi» om forfatteren Ragnhild Jølsens siste leveår. Vi følger henne på stipendreise til Italia, Skandinavisk Forening i Roma. Og tilbake til Enebakk på høsten 1907. Der skrev hun ferdig det som ble hennes siste, og kanskje mest kjente roman, «Brukshistorier». «Det var en aften i Skandinavisk Forening jeg så Ragnhild Jølsen for første gang. Efter «Ve’s mor» og «Hollases Krønike» hadde jeg dannet meg et billede av noget voldsomt og hensynløst, steilt, eiendommelig. Men hennes vesen var annerledes. Der satt en slank pike i sort fløyel mot et blekt ansikt, et stille, drømmende uttrykk i de brune øyine under tunge lokk, hennes fine munn hadde den samme blide, sørgmodige følsomhet, som også lå i hennes stemme…»,  Ella Anker, fra boka «Et år i Rom

Hurdal – glassverk og skog

Forrige blogginnlegg skrev jeg om glassverk. Ett av dem var glassverket i Hurdal (1755 – 1895).

Jeg har tidligere omtalt Børger Johnsens «DAGBOG over mærkverdige Hændelser og Tildragelser som ere passerede i min Levetid» fra Hurdal. Nå tar jeg også med «Gjennom Hurdal i slektenes spor», en bok Hurdal Skolestyre fikk utgitt bi 1977, en «bydebok for barn og ungdom.

Boka er en «bygdebok» som lettfattelig beskriver bygdas historie, fra den førstebosetting og fram til i dag.

HurdalGlasshyttene 

Steinøks – spor fra tidlig bosetting

Børger Johnsen skriver dagbok fra 1801 til 1858. Under året 1826 har han med en lang epistel om «Hurdal Wærk». «Det første jeg erindrer» skriver han, var at det var administrered av Hrr Friederik Wwxels». Så nevner han flere adminstratorer, bl.a. Isak Muus og Hrr. Wexel Hansen Wexels. Han nevner også at verket i»i nogle aar blev drevet paa Regjeringens Vegne, men da det med de andre Norsk Glasværker ikke forsvarede Ballanseregning, blev Hurdal Wærk solgt ved Auktion til Hrr. Professor Lundh, Søren Muus og Caspar Couffeldt.»

HurdalTømmerkjøring          HurdalTømmerfløtere

Skogen er viktig for bygda

I boka for skoleverket tar spesielt for seg oppbyggingen av glassverket, og hvordan det stadig var utsatt for brann på grunn av den høye varmen. «mange slags nasjonaliteter og språk» er en mellomoverskrift. Her fortelles om engelske glassarbeidere, og om fagarbeidere fra Frankrike og Tyskland. Navn som Pyne, Swinger, Sims og Dischler ble vanlige i bygda.

HurdalSkysstasjon

Skysstasjoner var en viktig del av kommunikasjonen

Boka har også greie oversikter på andre næringsveier, særlig skog og skogsdrift, som bygda er rik på, og også «handel og vandel, og kommunikasjon. Alt i alt en grei oversikt over bygdas historie. Flere bygder og historielag lagde slike bøker til skolebruk. Nå finnes opplysningene på nett – både kommunen og historielaget har brukbare nettsteder. Lokalwiki har mye Hurdal-stoff. Det er å håpe at lærerne vet å bruke mulighetene.

Hurdal Steinøks

Steialderfunn i Hurdal

HurdalPostkort

Det er mye historie i gamle postkort (alle bildene er faksimiler fra boka)

HurdalBøker

To bøker som omtaler glassverket i Hurdal

 

Glass er fasinerende – her er litt historie om glassproduksjon i Norge

Før 1700-tallet var det ikke mye industri i Norge; vi hadde sølvverk på Kongsberg, kobbergruver på Røros, og noen små jernverk rundt på Østlandet. Og så hadde vi skogen og virksomheten rundt den – det har vi skrevet mye om på denne bloggen (se lenkene nederst).

GlasHeftet

Hefte av Jens W. Berg om glassproduksjon i Norge. Omslagsbildet viser den første «Hadelands Glas Hytte»  

Men her skal vi snakke industri, og se spesielt på glassverk og glassproduksjon. I 1739 ble «Det Nordske Compagnie» startet. Vi var en del av det dansk-norske riket, og kongen (Christian IV på den tiden) mente nok at norske ressurser kunne utnyttes bedre. Det nyopprettede selskapet fikk vide fullmakter til å starte virksomheter, først og fremst fortsatt med utgangspunkt i skogen. Etter litt prøving og feiling, ble glassproduksjonen stående tilbake.

GlassNøstetangen

Karaffel fra Nøstetangen

Den første fabrikken var Nøstetangen ved Hokksund (1741 – 1778). Produktene var finer glass og flasker.
Så kom i Aas grønne glasshytte (1748 – 1764), som skulle avlaste Nøstetangen for flaskeproduksjon. Glasshytta lå for nær Kongsberg, og ble etter hvert avløst av Hadeland        i 1765.

GlasProdukt mfra Hadeland

Karaffel og glass fra Hadeland

GlasHadeland1879

Hadeland Glassverk i 1879

GlasPostkort

Dette postkortet av Hadeland Glassvcerk er ikke datert, men er trolig fra tidlig 1900-tall

Så nevner vi videre Hurdal (1755 – 1895), Biri (1761 – 1880), Gjøvik (1806 – 1844), Aasnes (1813 – 1883), Moss (fra 1898 til våre dager), Drammen fra 1873 – 1978), Magnor fra 1896 og Randsfjord fra 1950.

Les mer og skog og tre https://flisbyenbokblogg.wordpress.com/?s=SEKS+b%C3%B8ker+og+ett+nettsted

 

I disse fôrmangeltider

Etter tidenes tørkesommer – den verste på 100 år, går naturlig nok diskusjonen rundt hvordan husdyrbøndene skal skaffe fôr nok til vinterberging av buskapen. Myndigheten har endelig fått på plass en krisepakke for landbruket. Allikevel har mange har måttet sette i gang for tidlig slakting av f.eks. lam. Mange ser seg nødt til å slakte avlsdyr de opprinnelig hadde tenkt vå ha over vinteren.

Starrlåve

Fôrmangel har det vært også i tidligere tider. «Vårknipa» var dessverre et kjent begrep for mage husdyrbønder. Da var det det nødvendig å ta vare på alt som kunne fylle dyremagene gjennom vinteren. Starr var en slik vekst, som bønder i nærheten av vann hadde tilgang til.
Nå har Våtmarkssenteret ved Øyeren bygget en kopi av en starrlåve.

I lokalpressen kan vi lese at i mellomkrigsåra sto det opp imot 40 slike låver på fet- og Rælingsøyene i Rælingen, i det som nå er Nordre Øyeren naturreservat. Øyene var ofte overrislet av vann i vårflommen, og svært grøderike. Derfor var de svært viktige for bønder i bygdelagene rundt som fôrreservater, som slo og tørket starren. Fram til 1700-tallet ble starren «stakket», altså samlet i stakker, og seinere altså også samlet i låver.

Dette var godt kjent. I Asbjørn Dørumsgaards «Rælingen. Trekk av bygdehistorien» er gjengitt «En gammel bygdebeskrivelse på vers» som lovpriser starren

Hver passer på sit Græs at nedslaae
Og berge den herlige Gave
Starr Stakker i Flæng – paa høieste Eng
som spidsede Taarne man sættter.

Også i årets tørre sommer kunne alle med utsikt til øyene se at de var grønne og forholdsvis frodige med mye gras. Vi kan ikke se å ha registrert meldinger om noe av starren ble høstet i år. Kopien av låven skal ikke brukes til fôrlager, men etter planen brukes til å formidle kulturhistorien knyttet til dyrefôr og beite.    

«Norges kuriøse bilproduksjon»

BilNorgeEldste

Jeg skrev i juli et blogginnlegg om Norges første bil som var skrudd sammen på Strømmen. Det har også vært blogginnlegg om Eight Amcars Club i Sørum, og om montering av Dodge, DeSoto, Plymouth og andre amerikanske biler på Strømmen på 1930-tallet.

BilNorgeBoka  BilNorgeTrollAnnonse

Boka 

Boka «Trollmenn & askeladder. Norges kuriøse bilproduksjon» av Paal Kvamme tar for seg det viktigste av norsk bilproduksjon gjennom tidene. Mye av den har funnet sted på Romerike, om ikke akkurat av bilen som pryder forsiden, nemlig Troll, som (dessverre) bare ble produsert i fem eksemplarer.

Boka starter også med «vår» historie fra juli, om oppfinneren Poul Ingens på Strømmen som i 1880 laget sin petroleumsfyrte bil, som Aftenposten refererte at på vei fra Strømmen til Kristiania, gjorde den imponerende fart av 2 mil i timen. Det var hele seks år før Gottfried Daimler lagde sin første automobil.

BilNorgeNorskGeijer

I Norge prøvde jernsengprodusenten Geijer seg med bilproduksjon, og håpet å slå igjennom med slagordet «Norske Geijer på norske veier». Det håpet han var nok til å slå av veien de store amerikanskproduserte bilene som strømmet ut på norske veier på 1920-tallet.

Mange av vognmennene gikk fra hest til bil

BilNorgeLastebil

BilNorgeStrømmen

DeSoto De Luxe utenfor Strømmens Værksted

Boka behandler selvsagt også den omfattende bilmontasjevirksomheten på Strømmens Værksted.

BilNorgeThink

Ikke unaturlig avslutter boka, som kom ut rundt århundreskiftet, med el-bilen Think, også med opphav på Romerike; nemlig i Aurskog.

Alle bildene er faksimiler fra boka.

Andre innlegg om bilproduksjon på Romerike:

 https://flisbyenbokblogg.wordpress.com/2018/07/28/norges-forste-bil-konstruert-pa-strommen-i-1895/

https://flisbyenbokblogg.wordpress.com/2017/12/19/eight-amcars-club-i-sorum-redder-et-stykke-norsk-kulturhistorie/

 

Lim og kjemisk industri – ikke bare tre

Industri på Nedre Romerike har ikke bare vært sagbruk, cellulose eller annen treforedling. De eldre i området har i alle fall hørt om «Limen», nederst i Skårerveien – ikke langt fra Lørenskog stasjon. Og Dyno Lillestrøm – eller Dynea er godt kjent også i dag.

LimLørenskogBok

Det er disse to bedriftene vi hører mer om her. Grunnlaget er to bøker. Fra Aage Wiiks «Lørenskog-minner» plukker vi fram artikkelen om «Limen», eller Excelsior Limfabrikk, som var det korrekte navnet. Dynos historie har vi plukket fra 50-års jubileumsboka «Fra Lim til bioteknologi. Dyno Lillestrøm gjennom 50 år», skrevet av Ole N. Hoemsnes.

Limen
LimLørenskogLimen

Excelsior Limfabrikk hadde sin spede begynnelse så langt tilbake som i 1883, men ble kraftig utvidet noen år seinere – i 1890. På det meste hadde bedriften omkring 100 ansatte. Produktet var altså forskjellige limprodukter, og råstoffet var dyrebein og slakteavfall. «Tidvis måtte limproduksjonen ha vært meget stor», skriver Aage Wiik, som vokste opp på Lørenskog, «det kom jernbanevogner med bein av alle slags husdyr. De kom fra slakterier og noen ganger direkte til fabrikken fra oppkjøpere».  Dette var ikke akkurat noen miljøvennlig produksjon. Wiik skriver om vond lukt og rotteplage rundt fabrikken. Han forteller om en formann på fabrikken som skjøt 300 rotter med salongrifle på en formiddag.
Men arbeidsplasser i kommunen var viktig på 1920- og 30-tallet også, så kommune var velvillig i forhold til fabrikkens virksomhet, bl.a. i forhold til planer om utvidelse av fabrikkområde.
Men tiden var vanskelig, etter første verdenskrig hadde bedriften bare 35 arbeidsplasser.

LimBrannLørenskog Limen brandt flere ganger

Etter en storbrann i 1930, gikk bedriften konkurs i 1933. Men nye interesser kom inn – navnet ble endret til A/S Norsk Benindustri. Også svenske interesser meldte seg, og virksomheten konsentrerte seg om halvfabrikata for lim. Samt beinfett og beinmel. Under andre verdenskrig var virksomheten begrenset, men bedriften besto. I slutten av 50-åra skjedde en modernisering. Råstoffet til produksjonen kom i stor grad fra Oslo – det var snakk om 4 – 500 tonn avfall i året. Men i 1975 valgte de svenske eierne å legge ned fabrikken. «Limen» – stanken fra produksjonen og rotteplagen var en saga blott. Men gjennom nesten 100 år hadde bedriften skaffet daglig utkomme til mange lørenskoginger.

Dyno

LimLillestrømBok2

Norsk Kunstharpiks AS ble stiftet i november i 1947. Bedriften hadde sine røtter i Norsk Sprængstofindustri AS, som igjen hadde opphav i Nitroglycerin Compagniet helt tilbake i 1865. Altså var det Alfred Nobel som ga støtet til selskapet. Bak sto flere «malingsinteresser», som International Farvefabrik, Schøyens Lakfabrik, Jotu Kemiske Fabrik, Alf Bjercke og Olsen & Wang, for å nevne noen.

LimLillestrømLab50-talletLimLillestrømLagerTRAVEL

Fra virksomheten
Dette var starten på virksomheten som ble til Dyno Lillestrøm, og som var i virksomhet fram til ca. år 2000. Produktene var kunstharpikser, som igjen ble anvendt i maling og lakkproduksjon. Kunstharpiks ble også brukt som lim i produksjon av kryssfiner.
Virksomheten utviklet seg mye på disse vel 50 årene, som boktittelen antyder; fra lim til bioteknologi. En periode var det fire divisjoner; sprengstoff, kjemi, plast og maskin. Omsetningen økte, fra vel 100 millioner i 1970 til godt over en milliard i 1996. I år 2000 ble Dyno til Dynea, og solgt til Eltek Holding i 2013. Dette kapitlet i historien kan en lese om på www.dynea.com. Historien fra starten i 1947 er bredt presentert i nevnte bok.

LimLillestrømOversikt
På den gamle tomten til Lillestrøm Cellulosefabrikk ble Dyno bygget opp

Andre blogginnlegg om industri og arbeidsliv:

https://flisbyenbokblogg.wordpress.com/2016/11/03/seks-bker-og-ett-nettsted-om-tre/

https://flisbyenbokblogg.wordpress.com/2016/10/17/serie-romaner-fra-sagdalen-i-skedsmo/

https://flisbyenbokblogg.wordpress.com/2018/03/31/dampsaga/